Slipknot i Telenor Arena: - Hvem er det jeg prøver å lure her? Jeg er Maiden-fan for svingende.
Slipknot-fan? Vær så snill. Les hele anmeldelsen da, før du går bananas i kommentarfeltet - OK?
Sist oppdatert 29. juli 2022
Jeg har ikke trua. Jeg har virkelig ikke trua. Egentlig har jeg mest lyst til å være hjemme etter en lang dag som kan oppsummeres slik: skifte bleie, blande grøt, fylle opp sju-seteren med unger, tanter og kone, kjøre, bursdagsfeiring, skifte bleie, taler, allsang, fylle opp sju-seteren, kjøre, skifte bleie og til slutt: «Ha det bra, jeg stikker på Slipknot i Telenorges-dårligste-konsert-Arena».
Du vet. En sånn klassisk lørdagskveld der far er pumpa og klar for sofaen, duggfrisk bjørnunge, pottis og «Hver gang vi griner på TV». Ikke har jeg noe særlig forhold til Slipknot heller, sikkert for gammel til å skjønne greia. Men jeg liker det siste albumet og det var sikkert derfor jeg rakk opp armen på jobb den dagen og sa «Jeg kan gjerne anmelde Slipknot!»
Så nå står jeg her på denne overfylte 31-bussen ut til «Tele-unormalt-langt-hjemmefra-Arena» med nesa inni armhulen til en snørrvalp med Slipknot-skjorte som står og messer «HOA-HOA-HOA!» med kompisene sine. Det jeg burde tenkt akkurat nå er: «Fy faen, som jeg gleder meg til å se Slipknot sammen med disse elleville ungguttene». Men det er ikke det jeg tenker.
«Det er minusgrader ute», tenker jeg. «Har de ikke vett til å kle på seg litt ordentlig med klær? Hmm. Lurer på om Aslag Haugen klarer å få Tuva Syvertsen til å grine på fjernsyn i kveld?».
Herregud, jeg er gammal. Hvem er det jeg prøver å lure her? Jeg er jo Maiden-fan for svingende. Metallica. Sabbath. Pantera. Da Slipknot, Korn og Linkin Park dukket opp hadde jeg for lengst bestemt meg for at den beste metallen ble lagd på 70- og 80-tallet. Jeg har ikke EN ENESTE kompis som eier en Slipknot-t-skjorte, og hva er egentlig greia med disse maskene?
Kort oppsummert: Jeg er feil mann på feil sted. Jeg er hun Adressa-journalisten som nylig slakta Dream Theater. Jeg kommer til å bli drept i kommentarfeltet! Jeg har ikke trua. Jeg har virkelig ikke trua.
Det hele topper seg med en elendig tribuneplass langt ute på siden. Kanskje det er en ondskapsfull hevn for at jeg skrev stygt om lyden i Telenor Arena under Metallica, 2018? Men det fortjente de, for nå er den her igjen, denne umiskjennelige lyden av bra supportband redusert til et UKM-innslag fra 1994 med vaktmester Roar Besserwizzer bak lydpulten.
På en god kveld skal ekstrem-metal-polakkene i Behemoth kunne få meg til å nikke taktfast med hodet. I stedet blir jeg sittende og tenke på om Odd Nordstoga klarer å overbevise TV-kameraene om at han digger Morgan Sulele denne gangen.
ENTER: SLIPKNOT ...
Corey Taylor og CO entrer scenen med Unsainted, ett av de beste sporene fra fjorårets album «We Are Not Your Kind». Det er akrobatiske perkusjonister, det er dansende samplere/keyboardister på tredemøller og det er masker som får det til å rykke i nostalgi-nerven hos denne horror-nerden (Texas Chainsaw Massacre, Halloween, Hellraiser, Friday the 13th og Stephen Kings «IT»). Lyden er, ikke overraskende, grøtete og fjern. Men den kommer seg faktisk i løpet av låta.
Og etter de påfølgende to «tidlig Slipknot»-låtene Disasterpiece (Iowa, 2001) og Eeyore (Slipknot, 1999) klarer kveldens lydteknikere mesterstykket jeg ikke trodde skulle være mulig: De har gjort alle bandets ni medlemmer hørbare i en tilnærmet perfekt vegg av blod-tight eufori. Og det har de klart akkurat i tide, for nå dundrer favorittlåta mi fra det siste albumet ut i Norges mest utskjelte konsertarena: Nero Forte!
Corey Taylor fremstår som en av verdens mest allsidige vokalister på denne låta. Han skriker og growler. Rapper og synger klokkerent. Allsangen er et faktum. Han svette fyren fra 31-bussen og kompisene hans dulter inn i hverandre i en av i alt tre (!) voksende moshpiter. Nero Forte er så suggererende at jeg nesten skulle ønske jeg var der nede i mosh-kaoset.
Slipknot kjører på med pyro, og selv om det meste blekner sammenlignet med Rammstein-oppvisningen på Ullevaal i fjor, går det opp for meg at det er lenge siden jeg har tenkt på Aslag Haugen og grining på TV. Nero Forte er en knallsterk låt og den setter regelrett fyr på lokalet.
Under de to påfølgende låtene Before I Forget og New Abortion blir jeg sittende og se på en halvfeit fyr som plutselig drar av seg skjorta, midt i den ene moshpit-ringen. La oss kalle ham «Barismannen». På mandag skal Barismannen tilbake på jobb som teknisk support i DNB, men her fyker han rundt i ring og gestikulerer for å få med seg så mange som mulig på dultefest. Her gir han bamseklemmer. Her smiler han fra øre til øre. Her brøler han og slår seg på brystet.
Her er Barismannen del av en stor familie med en felles lidenskap: groovy, suggererende, melodiøs metal. Også kalt Slipknot. Også kalt hverdagsflukt. En mulighet til å si «fuck you» til repeat-samfunnet med åttetimers arbeidsdager, fredags-taco, «Hver gang vi sovner på sofaen» og gørrkjedelige small-talk-kolleger ved kaffeautomaten som ikke forstår hva dette handler om.
Akkurat slik jeg har det med Iron Maiden. Akkurat slik generasjonen før meg har det med Black Sabbath og Judas Priest. «We Are Not Your Kind». «Vi er ikke som dere», proklamerer Corey Taylor fra scenen. «Der dere hører støy og føler ubehag, finner vi ekte følelser og fellesskap».
Det er dette metal handler om. Nede på gulvet pumper ti tusen never i takt, det bamse-klemmes i moshpit og kollokvie-gruppa fra Blindern på raden bak meg hyler og kan teksten på «Psychosocial» på rams. Det er som om noen legger en varm klut om hjertet mitt her jeg sitter. Jeg er rørt. Den slitne surpompen som manglet trua. Rørt.
Sofaen er glemt og jeg er sjeleglad for å få oppleve dette. Å nok en gang få en påminnelse om den samlende kraften som ligger i god metal. Det er få, eller ingen, musikksjangre som kan vekke et så stort engasjement som det metal gjør. Enten det kalles thrash-, NWOBHM, death-, black-, groove- eller nu-.
Så kommer Solway Firth og Birth of the Cruel. Nok et par sterke spor fra det siste albumet. Lyden blir bare bedre og bedre og det går opp for meg hvilken fantastisk trommis Slipknot har i unggutten Jay Weinberg. Bandets yngste er plassert sentralt på scenen og ut på hver side av trommesettet hans kneiser en to-etasjes scenekonstruksjon hvor samplerne, keyboardistene og perkusjonistene boltrer seg med akrobatiske krumspring.
De kunne kanskje ha kvitta seg med et par medlemmer? Jeg forstår at det å være mange gir et fyldig, aggressivt og kaotisk lydbilde, men av og til får jeg lyst til å be alle disse andre holde kjeft slik at jeg kan nyte hver minste detalj i Weinbergs trommespill.
Ved siden av vokalist Taylor er han definitivt kveldens mest hardtarbeidende og et imponerende skue. Jeg blir sittende og bare glo på ham gjennom gromlåter som Wait And Bleed og Duality, og 29-åringen utfører noen «brekk» som er regelrett tårefremkallende.
Vått i øyekroken ble det. Kanskje ikke på TV, det aner jeg ingenting om - for jeg har vært på Slipknot for første gang i mitt liv. Du som var der skjønner hva jeg mener. Alle dere andre kan bare sitte der og glo og spise tacoen deres. We Are Not Your Kind.