SLAYER: - Thank you, goodbye!
Sist oppdatert 1. juli 2019
Kjære Slayer. Vi trodde det var over da vi gråtkvalt forlot Oslo spektrum i desember. Slayer skulle aldri mer sette sine føtter på norsk jord.
LES OGSÅ: Satan, så fett! SLAYER!
Derfor var det med forundring vi noen dager senere leste at Tons of Rock hadde booket bandet. Slayer toppet plakaten på førsteutgaven av Tons of Rock i 2014, og de gjestet også festivalen under øsregnet i 2017. Det var rett og slett naturlig at Tons of Rock skulle få lov til å beverte den aller siste Slayer-konserten i Norge, på nytt festivalområde og i strålende solskinn, og med et heltent Slayer på sitt beste.
Slayer, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Historiske og sjangerdefinerende
Slayer er ett av de viktigste bandene i metalhistorien. Fra 1981 har de vært med på å forme sjangeren med klassikere som “Show no Mercy”, “Reign in Blood”, “South of Heaven” og “Seasons in the Abyss”. Og til tross for at bandet i de siste årene har gått gjennom tunge tider, med gitarist Jeff Hannemans dødsfall og trommis Dave Lombardos avgang, har de fortsatt å levere varene. Deres siste album, “Repentless”, fikk gode kritikker, og med Paul Bostaph tilbake på trommer og Gary Holt på gitar, har grunnleggerne Tom Araya og Kerry King fortsatt å turnere og glede fansen verden over.
Slayer, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Etter snart 40 år på veien har de derimot bestemt seg for at nok er nok. Og det er greit. Blant de “fire store” er Slayer for meg det største. Derfor er jeg glad de gir seg først. Det gjør at jeg for alltid vil sitte igjen med godfølelsen og suget etter mer, mens Metallica har mettet meg for lengst. Jeg støtter gjerne Slayer frem til de står på pensjonsfondets trapper. Slayer går ut med stil. Slayer gir alt. Alltid!
(saken fortsetter)
Fandenivoldsk karrierekavalkade
Tonene fra “Delusions of Saviour” siger utover Ekebergsletta. Det går et gys gjennom publikum. Slayer kommer inn på scenen til stormende jubelbrøl og tusener av utstrakte hender, og setter i gang med “Repentless”, akkompagnert av taktfaste flammer. De følger opp med “Evil Has No Boundaries”, tittelsporet på “World Painted Blood”, gode, gamle “Post Mortem”, “Hate Worldwide” og “War Ensemble”.
Slayer, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Selv om “Repentless” og “World Painted Blood” er såkalte “nye” plater i Slayer-diskografien, sitter de godt i minnet, og publikum er med på notene. På en farvelturne kan det være fristende å dykke ned i gammelt klassikerrepertoar, men det bryr ikke Slayer seg om. Ni av tolv studioalbum er representert på spillelista, riktignok med hovedtrykk på 1980-tallet og det to siste platene, men også med godbiter fra “Undisputed Attitude” (1996) og “God Hates Us All” (2001). Slayer presenterer en karrierekavalkade i stedet for en slagerparade, noe som befester at de har holdt koken på nesten hver eneste utgivelse siden starten.
Deilig er det også at Slayer ikke kaster bort tid på uendelig solorunking og meningsløs babling der vi vasser rundt i gårsdagens konfetti. Tom Araya tar seg riktignok tid til å takke for oppmøtet og spørre om vi har det gøy, men mer trenger han ikke å gjøre for at publikum skal låte som Krakatoa i 1883. “Gemini”, “Diciple”, “Mandatory Suicide” og “Chemical Warfare” får svetten til å sile nedover ryggen, samtidig som gåsehuden sprer seg over hele kroppen.
Slayer, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Slayer disker videre opp med “Payback”, “Temptation”, “Born of Fire” og “Seasons in the Abyss”. Kerry King og Gary Holt spiller gitar så det gnistrer og øker temperaturen på sletta med minst med tusen grader. Paul Bostaphs tromming rister hovedstadens grunnfjell ut i Oslofjorden. (Altså, hvor ofte får du så bra trommelyd på en utendørsfestival? Aldri!) Tom Araya synger som Satan sjøl, samtidig som han sjarmerer alle med sine små smil mellom versene. Slayer låter så umåtelig stramt og profesjonelt, uten at det blir programmert og statisk. Det er ikke tegn til matleie medlemmer. Alle kritiske røster bør stilne etter en slik opptreden.
Men med 11 000 publikummere på gresset er det ikke til å unngå at noen ramponerer andres konsertopplevelse. Jeg får nesten ikke med meg “Hell Awaits” på grunn av en full fyr som tror han har funnet sammenhengen mellom Helle og helvete, og jeg må til slutt flytte meg for å slippe at teksten til “South of Heaven” skal handle om jobben til en gjeng sørlendinger fremfor ekte kaos og ondskap.
Slayer, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Heldigvis reddes både humør og stemning når “Raining Blood” og “Black Magic” ljomer utover sletta. Og selv om Tom Araya begynner å bli sliten i stemmen nå, gjennomfører han “Dead Skin Mask” uten større problemer. Men det er mulig han bare sparte strupen til det velkjente hylet på “Angel of Death”, for jeg har sjelden hørt det mer hysterisk og følelsesladd enn dette. Det går opp for meg at dette er siste gang vi skal få høre det infernalske skriket live i Norge. Flassende tattiser, flokete hår, unger med rosa hodetelefoner, ølvommer, nettingstrømper, hawaiiskjorter og røde isser. Alle ser opp. Alle innser det samtidig. Det er over.
Slayer, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Og Slayer holder ingen flau avskjedstale. King, Bostaph og Holt kaster de obligatoriske trommestikkene og plektrene til publikum og går av scenen. Araya blir stående og speide utover publikum. Lenge. Han ser på oss med vemod og kjærlighet. Han er glad i oss. Han vet at livet på veien ikke hadde vært mulig uten oss. Og vi hadde kanskje ikke klart oss uten ham.
Jeg kjemper med klumpen i halsen og tørker tårer og flirer om hverandre. Det sto kanskje “No lives matter” på trøya til Gary Holt, men akkurat nå føles det som akkurat våre liv betyr alt. “Thank you, “ sier Tom Araya. “Thank you. Goodbye.”
Slayer, Tons of Rock 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock