Sippefest i Bergen

Du vet de gangene du skal se den skrift-på-papp-utenfor-døra-scenen i Love Actually for n-te gang og vet veldig godt hva som skal skje, men så må du sippe likevel? Sånn var det å se Iron Maiden i Bergen denne gangen.

Det starter med at den faste introlåta Doctor Doctor av UFO får hjertet til å våkne. Du-Dun-Du-Dun-Dun, og den økende hjerterytmen hjelper endorfinene på sin reise ut i tåspissene og opp i hjernen, som skriker "nå skal det faen meg skje, Torkil!".

Så kommer synth-bassen og paukeslagene i Vangelis' geniale Blade Runner-theme og tankene går til VHS, saccosekk, tracking-kontroll og en av filmhistoriens vakreste scener der Rutger Hauer leverer dødstalen sin:

"I've seen things you people wouldn't believe (...) All those moments will be lost in time, like tears in rain. Time to die ..." - eller skal vi si: Time to CRY?

Ja da. Demningen brister. Caught Somewhere in Time er i gang.

"Nå kan du bare gi faen i å knipe igjen" skriker tårekanalene mine, og fyller atter en gang de gamle bekkefarene som Rime of the Ancient Mariner en gang gravde ut nedover kinnene mine i 2008. Brått står de der på scenen i kveldssola. Barndomsheltene mine. Bruce, Steve, Adrian, Dave, Janick og Nicko. De spiller "Caught" for første gang på turné siden 1987.

Og jeg sipper.

Det er ikke bare endorfiner. Det er ikke bare VHS og nostalgi. Ikke bare tanken på hvor mye dette bandet har betydd for meg. Det er måten de leverer låta på. Perfekt. Den helt spesielle lyden av Adrian Smith og Dave Murray sammen. Klakketi-klakkene fra Harris.

Og fy faen som Bruce Dickinson synger for tiden. 64 år sa du? Kreft sa du? Vet du hva, jeg leverer denne låta bedre enn jeg gjorde for 36 år siden jeg. Værsågod.

Ja, det direkte sollyset ødelegger for det futuristiske neon-cyberpunk-lysshowet vi har sett i youtube-klippene fra Slovenia og Tsjekkia. Men dette er vi vant til, vi nordmenn. Det vi ikke er så vant til er menn som sipper. Da ler vi. "Ha-ha, kom og se folkens. En mann som viser følelser!"

Jeg skal vise dere følelser jeg. "En sped liten bekk den vart snart te ei elv" som Åge synger, for nå klakker Harris fram Stranger in a Strange Land-introen og saccosekken er snart så full av tårer at jeg ikke har sjans til å kjempe meg opp fra den. Jeg er klistra fast i en sekk av jukse-skinn, nostalgi og blodtight metal.

Radio Rocks SoMe-ansvarlige koser seg med å poste Insta-stories der jeg sipper og gliser om hverandre. Jeg møter blikket til en kvinnelig Maiden-fan som står til venstre for meg og jeg ser på henne at hun tenker "NAAAAAW, så søtt". SØTT? Dette er blodig alvor. Det er livet mitt. Barndom, veivalg, studier, familie, jobb. Maiden-interessen har preget alt.

Maiden har lovet 5 fra Somewhere in Time og 5 fra Senjutsu og leverer de tre neste derfra: Allsangvennlige The Writing on the Wall og Days of Future Past og den litt mer langtekkelige The Time Machine. Og allerede fem låter ut i settet begynner en tanke å ta form: "Dette er Adrian sin kveld". Han steike som den gitaristen spiller.

Ja, Bruce er i toppform, er usedvanlig spøkefull og leverer fantastiske anekdoter mellom låtene. Ja, Steve Harris og Nicko McBrain holder tempo bedre enn på lenge. Ja, Dave og Janick er superskjerpa på soloene sine, smiler, veksler blikk og stråler der oppe på scenen.

Men dette er Adrian sin kveld.

Ikke bare har han skrevet mange av kveldens beste låter, det er noe med måten han på majestetisk vis bruker gitaren sin til å føre bandet gjennom de ulike partiene. Hvis mandagens bursdagsbarn Nicko (71!) er litt usikker i en overgang er Adrian raskt frampå med blikkontakt og geleider sin gamle venn videre. Leverer klokkeklare koringer i refrengene, får gitaren til å snerre frem de raffeste riffene i det ene øyeblikket og gråte frem bluesfraseringene i soloen på "Stranger" i det neste.

Jeg må sippe igjen.

For nå kommer The Prisoner!

Er dette den beste settlista siden 2008? Tenk å dra The Prisoner opp av hatten midt oppi all 1986-nostalgien! Blodfansen har ofte kritisert Maiden for å være lite kreative i låtvalgene sine, men denne: gangen har det jaggu vært lite sutring å høre. For en fantastisk balanse!

På den ene vektskåla: Et lite knippe kjente og kjære låter for hvermansen, pluss de fem nylåtene. På den andre: MIMRIIIIINGS, pluss rosinen i pølsa ... Alexander!

Horisonten har endelig slukt sola. Bruce har fortsatt å imponere oss gjennom Death of the Celts, gjøgle oss gjennom Can I Play With Madness og allsynge oss hese gjennom Heaven Can Wait. Så hører jeg lyden av vind. Sånn der ørkenvind. DEN vinden ja:

Introen på ALEXANDER THE GREAT.

My son, ask for thyself another kingdom ...

"Du trodde det var tomt, du?" ler tårekanalene mine og skrur krana på 11. Du som vet hvorfor, du vet hvorfor. Du som synes det var den litt langdryge låta før bandet endelig spilte Fear of the Dark, du kommer kanskje aldri til å forstå. Kort fortalt: EENDEELIIIG!!!

Intro, vers og første refreng: Namsen.

Allsangen på andre refreng: Glomma.

Soloen til Adrian og øyeblikket Bruce slår på gongen: AMAZONAS!

Konserten avsluttes med Fear of the Dark og Iron Maiden, der de smakfullt sparsommelige science fiction-kulissene får besøk av et giga samurai-Eddiehode bak Nicko og den vandrende varianten som jeg fremdeles ikke forstår hvordan kan gå så livaktig. Vi skal heller ikke glemme skyteduellen mellom cyborg-Eddie og Bruce tidligere på kvelden. EPISK!

Koengen skriker etter mer og får det. Ekstranumrene settes i gang av et ellevilt flammepyroshow gjennom Senjutsu-låta Hell on Earth. For et riff, for en låt! Den må jeg hjem og høre mer på fremover.

The Trooper må med. Det er tross alt låta som røsker tak i de på arenaen som kun er der for å møte gamle kjente. Selv heite Turid fra ungdomsskoletida må vike når the Battle of the Light Brigade skal utkjempes med "Ååååå-o-ååååå-o-åååå"-koring!

Sistelåta Wasted Years har så grisefin tekst, melodi og gitarsolo (nok en gang Adrian) at jeg knapt legger merke til at det hangler litt. Det har vært en lang kveld for metalguder som pusher (og har passert) 70 og fremdeles klarer å overraske, imponere og røre fansen. Dette har rett og slett vært en maktdemonstrasjon fra start til slutt.

Og nå må vel tåremagasinene være tomme?

Vel. Det er jo noe fryktelig rørende med han der 71 år gamle mannen i tights som rusler fram fra trommesettet sitt for å kaste stikker og svettebånd da, er det ikke?

Er du glad i Maiden? Ikke redd for å sippe litt? Lytt til nostalgien, tårene og metalmagien i podkasten GAMMAL MAIDEN!