Sentrum Scene = "The Church Of Halestorm"?

Elizabeth «Lzzy» Hale jobber. Gud bedre som hun jobber.

Konserten begynner med noe voldsomt til volum, fra denne kvinnen som flere i bygningen helt tydelig ser opp til som vår tids ultimate rockedronning. Ikke noe musikk, bare ren pur vokal som skrikes ut. For full hals. Det er litt kult, men samtidig litt snodig. Men mest av alt er det uhyre breialt å begynne en konsert med ren, fullsprengt vokalrunk. Og det blir ikke siste gang den strupen skal få kjørt seg, i det som er et tjåka fullt Sentrum Scene med alt fra unge håpefulle, til gamle og… egentlig håpefulle de også.

Rett inn i hits. «I Miss The Misery» og «Love Bites (So Do I)”.

Men stemmen virker litt sliten. Knekker og knaker litt. Noen skrik blir nesten lydløse. Som om hun er tørr i halsen. Kanskje den hyperbreiale vokalstarten på konserten ikke var det smarteste?

Takk og pris kommer vokalen mer på plass etter hvert. Det er ikke alltid smertefritt og klokkereint, men innsatsen er 110% og det liker vi nordmenn. Det jobbes og publikum spiser det rått.

Publikum fråtser i alt av publikumsfrieri. Og det er mye. Hvor mange ganger holder egentlig når man skal kaste seg ned på knærne og skrike mens bandet stopper så publikum kan juble? Det blir litt i overkant.

Må det spilles så mye gitarsoloer, når ingen av de som spiller gitar er heeeeeelt der oppe og flopper ca hver 10. tone og låter ofte surt? Blir litt trått med nesten 8 minutter av det. Det kunne heller vært 2 låter til for superfansen. Men det kan jo hende at den stemmen må få hvile også.

Sammen med resten av flosklene om hvor fantastiske vi nordmenn er, hvordan dette er hennes hjem borte fra hjem, hvordan hun elsker aksenten vår, hvor «crazy» vi er osv, noe som låt uhyre innøvd ut, gjør det ikke vanskelig å innrømme at det blir kanskje hakket mye smør på den brødskiva.

Å kjøre «We Will Rock You» under trommesolo er også å strekke en allerede tynnslitt strikk enda tynnere.

Men folket elsker både frieriene og bandet, så her bøyer publikum seg ved Halestorm sitt alter. Oppdraget er fullført. Uansett om man mener det er smakfullt eller ei. Og det er egentlig det eneste som betyr noe. Alle inne på Sentrum Scene elsker dette bandet.

Og la oss snakke om bandet.

Bassisten ser ut som en naturfagslærer som har band på si, den er grei. Han fanger ikke blikket så mye.

Andregitaristen ser ut som han er nappet ut av en litt raff og rocka reklamekampanje for Carlings. Ikke veldig kul, ikke veldig kjedelig. Hverken fugl eller fisk.

Men bak trommesettet skjer det noe magisk.

Der sitter det nemlig en helt nydelig tegneseriefigur av en trommis.

50% The Mad Drummer kjent fra Youtube-videoen «This Drummer Is At The Wrong Gig” og 50% Trey Cool fra Green Day. Det er altså et show inni showet og jeg må innrømme at blikket var 60% mest på han igjennom konserten.

Arejay Hale. Broren til Lzzy. En fantastisk trommeslager med så uhorvelig mange triks. Bokstavlig talt triks. Trommestikker kastes, bites, flippes og snurres rundt hodet, under armen, opp i lufta, inn i munn og gud vet hvor andre steder. Legg på at selve hodet til Arejay svinger innom en cymbal og en hihat i nye og ne, så er det altså så en fryd å se dritgod trommis som virkelig shower så skamløst. Og får alt til å se lekende lett ut. Det ser ut som han underholder seg selv litt på denne måten. Og det høres i spillinga hans. Det er en fantastisk energi som oppstår der han sitter og holder på. Og det smitter.

Dermed blir konsertens lavpunkter også når ting skal bli sårt og «soulful» med kassegitar og piano. Alle blir bedt om å ta frem mobilen og heve lys til værs i det som har blitt en kirke full av Halestorm sine disipler. Kjennes det tidvis ut som om man er på konsert med en artist ala Carrie Underwood?

Ja.

Men igjen… Ingen virker å ha noe imot det. Alle synger med og koser seg. Og det er det viktigste.

Klare for neste rockegudstjeneste.

Jeg melder meg kanskje ikke inn i "The Church Of Halestorm" med det første, men Halestorm leverte sin rockegospel (Nei, ikke bokstavelig talt) til alle sine disipler på Sentrum Scene og det er ingen tvil om at, til tross for at Halestorm har spilt 3 ganger her til lands i år, så stiller nok disiplene seg opp igjen for en ny preken så fort muligheten byr seg igjen. Klare for å adlyde når Lzzy Hale synger «Raise Your Horns» igjen.

Og det er fortjent. Fordi gud bedre som de jobber.