SEKSER TIL GLUECIFER på Sentrum Scene: Midtlivskrisa er avblåst
Glue på Sentrum Scene i 2018 er en deilig reise tilbake til det som var, og en påminnelse om det vi fremdeles har sammen, du og jeg.
Sist oppdatert 29. juli 2022
Så står vi der i Hellacopters-skjortene våre, Turbojugend-jakkene og, selvsagt, noen nyinnkjøpte Glue-trøyer, fordi de gamle for lengst har revna under armene. Danny Young entrer scenen og gønner på med «I Got a War»-grooven, som om ingenting har skjedd siden 2005.
Biff stormer inn i den hvite dressjakka si, og setter ord på soundtracket til den tiden da vi tok de viktige valgene.
Hjemme sitter barnevaktene. De som er for gamle til å forstå skandirock-greia, eller for unge til å skjønne at han streite fyren som av og til sitter og leverer politiske analyser på Dagsnytt 18, er en føkkings King of Rock!
Her står vi, IT-konsulentene som har vært hjemom og bytta den blå jobbskjorta med ei svart ei som lukter skap, trebarns-foreldrene som fant hverandre under en Safety-Pin-festival på Gamla i 2001 (RIP Kike Turmix) og de slitne rockerne som siden 2005 har vært på leting etter noe som kan måle seg med det gode gamle.
Vi er sammen igjen denne kvelden på Sentrum Scene.
Her er hun jeg klina med den gangen på So What! Her er han fyren som alltid røyk på en billig-rødvins-smell på 3B i Trondheim. Her er hun med alle tatoveringene som ingen turte å kødde med på Blårock i Tromsø.
Vi er sammen igjen.
Som om ingenting har skjedd.
Som om ingen dårlige karrierevalg var tatt. Som om ingen dølle rekkehus var kjøpt. Som om ingen av barna våre ligger hjemme og samler energi til to timer med iPad i morra tidlig før du må krøste deg på beina og kjøre dem til Bowling-bursdag på Veitvet klokka tolv.
Du som, fordi du må opp og pisse hver eneste natt klokka halv tre har trodd at det bare går nedover fra nå av, øyner nytt håp når Biff Malibu synger bedre enn han noen sinne har gjort på «God's Chosen Dealer».
Du som trodde du så ut som en dass fordi du har reist over 40 ganger rundt sola, men innser at det tross alt finnes håp fordi Raldo Useless ikke har mista en tøddel av sin ungdommelige utstråling der han står og leverer de nydeligste gitarlicks på «Shotgun Seat».
For vi er sammen igjen.
Vi som opplevde en tid da Skandinavia leverte den feteste, og smarteste, rocken. Vi som prøvde og feilet sammen i røyke-bakgården på Mono og, etter hvert, under stive studenthybel-dyner.
Vi som synes det er rørende å se at Captain Poon igjen får den brølende, svette kjærlighetserklæringen han fortjener fra et utsolgt Sentrum Scene.
Vi som synes bassist Peter Larsson er en «unggutt», og får tårer i øynene av å se ham løfte gode, gamle Gluecifer til høyder vi ikke trodde var mulig.
I morgen våkner vi kanskje og føler oss «shitty» i et «house so pretty» og er tilbake i den gamle tralten som Biff kaller «easy living».
Men det kommer til å være heeeelt greit.
Fordi vi har vært sammen igjen.