Saxon fortsatt stødig

Da hadde jeg lagt meg på magan og blånekta. Ikke fordi Saxon ikke er dritfett i seg selv, men fordi jeg allerede har sett band som Judas Priest, Metallica, Iron Maiden, Slayer og Accept bare for å (snikskryte) og namedroppe noen.

Nå har det seg slik at Saxon startet opp som nogenlunde samtidig som både Def Leppard og Iron Maiden. Og er i bunn og grunn en av bautaene innenfor tungrocken. Men, der Iron Maiden fyller opp stadioner og enorme haller og arenaer må Saxon takke seg til og fortsatt være oppvarmere eller ha litt mindre sceneplass å rutte med. Sist jeg så gutta fra Barnsley, Yorkshire: Var da de varmet opp for Mötörhead i 2015.

Saxon, Rockefeller 2018 Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock

Men, dæven, steike, pokkern ta.... Saxon på Rockefeller er så himla fett atte fy!

Det starter med "Thunderbolt," fortsetter videre med både "Nosferatu" og "Sacrifice." Der er ingen grenser for oss Saxon-fans hva vi får innfridd denne kvelden. "Sons of Odin," Princess of the night..." Og så avrunder de gode gamle britene (som ikke gir helt feil assosiasjoner til Spinal Tap) med "Denim and Leather," og blant annet "Heavy Metal Thunder."

Setlisten var med andre ord upåklagelig. Energien i salen var for øvrig meget oppkvikkende for en sliten sjel som akkurat hadde landa fra Bergen, og bokstavlig talt løpt fra Gardemoen til Rockefeller for å rekke kalaset med Saxon. Folk koste seg glugg i hjel og det er alltid fett å se gamle som unge samle seg når slike legender fra undergrunnen samler troppene og byr opp til dans.

Saxon, Rockefeller 2018 Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock

Biff Byford på vokal er helt ram. En kompis skrev til meg etter konserten at "om Bruce Dickinson synger så bra når han er 67 såååå....." Så gikk det opp for oss begge at det er jo bare noen år til og ja: Bruce Dickisnon vil nok også synge like fett som Byff Byford om noen år, hehe.

Men, der mener jeg altså at lista ligger. Saxon er svære! De skulle bare vært mer omfavnet av massene!

Doug Scarratt og Paul Quinn på gitar, når de samler seg side om side og vugger taktfast og stødig mens de speller riff som rumler langt ned i magen er rent rørende. Åååh, dette er grunnen til at man elsker Heavy Metal! Saxon!

Nibbs Carter på bassgitar og Nigel Glockler på Trommer er også menn som fortjener å nevnes i denne lille omtalen som jeg merker at er i ferd med å bli en hyllest.

Ikke bare fordi de har noen av de beste, genuine artistnavnene som er å oppdrive der ute og helt latterlige gode skills. Men fordi de er tilbehøret i denne tungrockpakka som knyter det hele sammen til perfeksjon. Sommerfugler i magen hadde jeg under hele gigen. Kanskje mer Flaggermus. Jeg hadde flaksende flaggermus i magen.

Saxon, Rockefeller 2018 Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock

Long story short: Få med deg Saxon neste gang du får sjansen. Her snakker vi legender. Som man får møte i en mer intim sfære enn våre andre rocke-helter som resten av verden også har omfavnet. l historien helt for seg selv. (Og et knippe 1500 andre ca.)