Rykk og napp i Biffy'n: Biffy Clyro på Sentrum Scene

Biffy Clyro var sist i Norge i 2022, da også på Sentrum Scene. I går returnerte de til samme utsolgt hus med nytt materiale fra plata "Futique" som kom i September.

Skottene i Biffy Clyro maler med brede og velkjente strøk. Bandet blander det man føler er de beste kvalitetene fra Jimmy Eat World, Foo Fighters, Weezer og mange andre av 90-tallets store band til en catchy blanding som tidvis låter enormt og tidvis uhyre intimt. Det man fort kan glemme er at Biffy Clyro selv startet i 1995. Riktig nok med gutta i tidlig ungdomsalder, men fortsatt. At det låter 90-talls er ikke fryktelig rart. Det er heller bare fryktelig tøft.

Bandet kommer på scenen etter det som kun kan beskrives som relativt slitsomt, sporadiske og langdryge elektroniske rytmepulseringer. Det er seige saker og ikke øverst på minneverdige konsertåpninger.

Men når bandet fyrte igang andrelåta "Hunting Season" etter den litt mediokre åpneren "A Little Love", så smalt det godt. Vokalist og gitarist Simon Neil kom ned fra sin imitasjon av Maynard James Keenan sin bortgjemte tilstedeværelse i Tool, litt i bakgrunn, oppe på et platå og viste seg ordentlig fram for publikumet. Da kjente alle energien og trøkket de har stålkontroll på.

Lyden var knallgod og alt fra subtile fioliner til fyldig bass og beinharde trommer skinner og trøkket var massivt! Det smalt godt i salen.

Og bandet hadde et greit manus foran seg på setlista. 2-3 låter med maksimalt trøkk før en litt rolig og emosjonell låt. Det gav konserten en litt rykk og napp følelse som, for en som meg, som kanskje ikke kan alle tekstene, ble litt antiklimatisk tidvis.

Hver gang Simon Neil gikk ned fra podiumet bak og ned på scenegulvet ble jeg litt lettet. "Nå blirre no trøkk igjen!" Han tusla ofte opp på Maynard-podiet før de rolige låtene, så man kunne se de rolige låtene komme. Men for den harde fansen så er sikkert alt gull, uansett rekkefølge.

En ting som var merkbart var at bassist James Johnston ikke var til stede. Han sliter visstnok med litt ymse og får hjelp for det. Men Naomi Macleod som steppet inn spilte knallbra og var stødig som et fjell!

Vi fikk servert låter som "Biblical", "Wolves Of Winter", "Mountains", "The Captain" og "Many Of Horror", som alle er fantastiske live-låter og virkelig viser hvorfor bandet hører hjemme på større scener enn Sentrum Scene og har spilt både på Glastonbury og Wembley.

Det var litt overaskende at de ikke spilte på Telenor Arena, men tror ikke det er lenge til, fordi Sentrum Scene var tettpakket med lidenskap, kjærlighet og fans som kunne så og si alle ord i alle låter. Allsangfaktoren var til tider noe av det bedre jeg har hørt på Sentrum Scene. Pinadø nesten reint også.

Så selv om undertegnede synes konserten bar preg av litt start-stopp faktor når det kom til setlista, så kan man ikke klage på kvaliteten. Dette var rett og slett meget solid. Og det kunne man høre alle salen syntes også!