RIVAL SONS i Oslo: Myllarguten og mannen med de sju stemmene

Konsertanmeldelse, Sentrum Scene 17. november 2024: Rival Sons er tilbake! En pandemi, en Capitol-storming og to album er det blitt siden sist. Norgesvennene gjør sin 38. (!!!) konsert her til lands, sin fjerde i Norge i 2023, og markerer seg som et av de mest hardtarbeidende bandene jeg noen gang har sett.

Første gangen jeg så Rival Sons var på Øyafestivalen i 2014. På den tiden var ikke låtkatalogen like allsidig som i dag. Jeg husker at jeg ble mektig imponert, men også litt lei av highpitch-vokalrunkingen til Jay Buchanan gjennom hele konserten. Det var fullt øs hele veien og bandet manglet dynamikk. Den er så absolutt på plass foran et fullstappa Sentrum Scene denne fredagskvelden.

Bandet kommer tuslende inn på scenen. Ikke noe gnistregn, ikke noe mystisk sceneteppe, ikke noen distanse, ikke noe hokus pokus. Bare fem karer som loffer inn for å gjøre jobben sin: De kjører på med Mirrors fra det ene av årets to Rival Sons-album, Darkfighter. Allerede fra første tone eksploderer stemmebåndene til vokalist Jay Buchanan og tunger av ild sprer seg ut i rommet og tar bolig i 1700 besatte kropper (journalistens frie tolkning av kveldens hendelse).

Allerede på de tre første låtene (Mirrors, Do Your Worst og Electric Man) er raspe-sølvstrupen fra California "all over the place". Han er sju vokalister i en. I det ene sekundet hører jeg Ian Astbury fra The Cult, i det neste Joe Cocker, så litt primalskriking ala Robert Plant før det vrenges mer i Janis Joplin-land og over i de sarteste greiene Chris Cornell gjorde på akustiske konserter. Så skal det pepres tekst ut i rommet, ikke ulikt Chris Robinson i The Black Crowes før stemmen får skjelven som i en gammal Lead Belly-klassiker.

Mannen har full kontroll og jeg må si det er en fryd å få være vitne til en av vår tids største sangere på jobb denne kvelden.

To låter fra Darkfighter, Rapture og uptempo-rockeren Nobody Wants to Die følger. Sistnevnte får salen til å koke noe så jævlig og jeg angrer på at jeg ikke gidda å henge av meg mine to (!) jakker i garderoben. Svetten pipler, men jeg bryr meg ikke nevneverdig. jeg har mer enn nok med å nyte spillegleden til trommis Michael Miley. Det er ingen tvil om hvem som er showmannen i Rival Sons.

Mens keyboardisten og bassisten er saltstøttene, gitarist Scott Holiday er den velkledde hipsterposøren med like mange lekre gitarer som det er låter på setlista (nesten) og vokalist Jay er stålansiktet som ikke fortrekker en mine mellom de gutturale utbruddene sine - er Michael Miley mannen som oppnår mest kontakt med publikum.

Trommesoloer er ikke min greie, men sjarmbomba Miley får meg gjennom det med sitt - og bandets mest joviale glis. To bangers følger: Back in the Woods og Pressure and Time. Overraskende nok er det de to nye låtene Darkside og Darkfighter som sørger for kveldens høydepunkt for meg personlig. Der Rival Sons-konserter før kunne være litt vel skrikete og sentrert rundt Buchanans overmenneskelige stemme, er det nå en vakker dynamikk der han benytter seg av en mer vãr framtoning og lavere stemmeleie.

MOAH! Det er helt nydelig.

Så er det denne stilige, bebartede gitaristen med solbriller, hatt og dressjakke da. Mannen som får oss alle til å ønske at vi var gitarister. For noen nydelige instrumenter han trakterer og for en virtuos! I den lange soloen midt i låta Face of Light briljerer Scott Holiday med pedalbruk, strengelek og en fiffig bottleneck på skalaer som her og der høres ut som de er hentet fra norske folketoner. Er det fanden med fela som står der oppe? Er det Myllarguten?

Jeg er trollbundet, svett og glad.

Så kommer det magiske øyeblikket der Jay tar oss gjennom allsangen på vakre Shooting Stars dedisert til ofrene på Gaza/Israel/Ukraina. Mosaic fra Lightbringer er også en låt som gir Rival Sons god dynamikk i settlista si før salen eksploderer i avslutningslåta Keep On Swinging.

"Vi gjør dette på ekte" proklamerer vokalist Jay. "Ingen backing tracks. No smoke and mirrors." Det er derfor vi elsker Rival Sons fremdeles, tolv år etter deres første konsert her til lands på Blå i Oslo i 2011. Og det er derfor de kommer tilbake. Igjen og igjen.

Og leverer!

Og har'n ikke stoppa, så står vel Scott Holiday og speller fremdeles ....