Rammstein på Bjerke: Når 60.000 mennesker går amok skal det godt gjøres å være sur!
Åkei, calling out alle surpomper og hatere der ute - hold dere hjemme neste gang! Og bare for å bli ferdig med det tvert - det samme gjelder de av dere som skal holde noen på skuldrene så lenge at ingen bak dere ser noe - og de som er så sure på dette at dere kaster ølglassene deres mot de som sperrer utsikten, men treffer alle andre. Faktisk kan ALLE som kaster ølglass på konsert brenne! Hæ, var det jeg som virket sur nå? Neida, her er det bare god stemning.
Men ja, det er jo alltid noen som skal komme med en sånn der “Det var bedre sist/det kunne vært fetere hvis bare…/jammen tenk om…”, og så har du oss andre. De jeg sto midt i flokken med. De som dansa, sang, gliste og skapte herlig stemning slik fans gjør - og det før bandet i det hele tatt hadde rukket å komme seg på scenen!
Og la oss starte der. For innen konserten startet, var det jo noen tusen av oss - SEKSTI TUSEN, FAKTISK, som skulle innta plassene på den største betalte konserten noensinne på norsk jord, og det på en arena der det aldri har vært noe arrangement av denne dimensjonen tidligere. Advarslene var mange, fra opptil flere instanser, om at her kunne vi risikere at alt som heter infrastruktur i hele bydelen - og vel så det - kunne risikere å kollapse totalt, så her var det bare å dukke opp ved soloppgang, forvente de drøyeste køene siden polkøene i Oslo 1. april 1950 (du får bare google det), og likevel knapt rekke å få med seg mer enn siste låt fra scenen. Heldigvis viser logistikken seg å være totalt upåklagelig ved innslipp, og vi sluses problemfritt gjennom portene uten problemer og står klare med en forfriskning i neven i god tid før våre tyske venner i Rammstein starter.
Faktisk er vi på plass såpass tidlig at vi også får med oss oppvarmerne Duo Abélard, to franske mademoiselles som har fått i oppdrag å væte vår appetitt for hovedattraksjonen ved å spille heismusikkversjoner av Rammsteins egne låter på piano. Og om dette låter som en dårlig idé av den typen noen kan komme opp med på nachspiel, kan jeg røpe at etter kun et par låter er nyhetsverdien såpass fraværende at man nesten angrer på å være tidlig ute.
Heldigvis varer ikke denne følelsen lenge, for når Rammstein endelig står på scenen og vi kikker utover folkehavet, er det et imponerende syn. Så mange folk, og alle er der for å oppleve noe så tilsynelatende marginalt som et tysk halvindustrielt band med tekster på sitt eget morsmål - saklig opplegg, igrunn!
Og scenen i seg selv er verdt å nevne, der den ser ut som en krysning mellom et forvokst kirkeorgel fra helvete og tårnet i Mordor!
Bandet starter med låta “Armee Der Tristen” fra årets hyllede album “Zeit”, og vi er i gang. Om det er regnværet, det faktum at det er søndag eller bare litt generell feriesløvhet vites ikke, men det tar litt tid før publikum kommer skikkelig i gang. Men så skjer det noe når favoritten “Mein Herz Brennt” kommer, og 60.000 mennesker går amok! Derfra og ut er konserten nærmest for en eneste lang sjarmøretappe å regne.
Allerede har vi fått både røyk og lysshow, men på “Puppe” begynner det å skje sterke saker. Vi skjønner alle at en diger barnevogn på scenen ikke er der som noen koselig effekt, og selvsagt skal denne bli gjenstand for både flammer og enda mer røyk, akkompagnert av noen akkurat passe forstyrrende bilder av “babyen” i vogna på storskjermene. Enhver som avfeier Rammstein som et band med lite variasjon musikalsk kan selvsagt bare ta seg EINE BOLLE, for når denne avløses av tilsvarende mektige “Heirate Mich” - et naturlig høydepunkt av mange grunner - og mektige “Zeit” fra sisteskiva, viser bandet at de dekker hele spekteret uten problemer.
Og brått dras vi med på klassisk raveparty anno 90-tallet, for de velger like greit å kjøre “Deutschland” i en remixversjon som fører tankene mer mot russetid enn rocketid, før de tar hele låta som på skiva også. Artig uansett at de ikke bare bedriver plankekjøring!
“Radio” er jo en deilig og catchy liten hit, og derfra serverer de “Mein Teil”, med Till Lindemann i kokkelue og en grill på scenen. Dette selvsagt litt ekstra artig med tanke på at låta handler om den tyske kannibalen Armin Meiwes, som drepte og spiste en frivillig mann han møtte via en kontaktannonse. Sjarmerende nok, og desto mer når Lindemann går bananas med flammekaster mot slutten av låta.
Det har allerede vært mer allsang på tysk enn man skulle tro var mulig, men dette overgås selvsagt totalt når “Du Hast” runger utover oss og 120.000 hender klapper i takt. Denne kunne like gjerne vært siste låt, men bandet har mer på lager, og går ikke av scenen før “Sonne” har fått Bjerke bydel til å runge i grunnvollene. De kommer selvsagt tilbake etter kort tid, og denne gangen på en liten “øy” midt i publikumshavet, der de fremfører “Engel” i en nedtonet versjon som til til alt overmål har blitt gjort ekstra allsangvennlig ved at teksten vises på klassisk karaoke-vis på storskjermene. GOTT WEISS, ICH WILL KEIN ENGEL SEIN, skriker vi alle, før bandet setter seg i gummibåter og lar seg frakte over til hovedscenen igjen. Neida, jeg fabler ikke. GUMMIBÅTER!
Nå begynner mørket å senke seg såpass at det er på sin plass med stadig mer spektakulær pyro, og lyskasterne klarer til og med å lyse såpass heftig opp i skyene at de skaper en nordlyseffekt. På “Pussy” blir publikum behørig “spermet” av en gigantisk og akkurat passe fallisk kanon fra scenen, og så er det dags for en siste sjarmpause før bandet drar i gang med de siste tre låtene for i aften. Låta “Rammstein” handler jo om en katastroke der tre jagerfly kolliderte i et flammehav, og dette markeres naturligvis behørig med vanvittige mengder fyr og flamme på og rundt scenen. Om himmelen er mørk, er det såpass med lys og varme her nede at selv Åge Aleksandersen hadde fått dosen sin. “Ich Will” følger, før den åpenbare avskjedslåta “Adieu” runder av hele seansen med dunder og brak!
Underveis har kommunikasjonen fra Herr Lindemann begrenset seg til et par “Oslo!” underveis, men når han nå takker publikum på både norsk og tysk, er det ingen tvil om at han og bandet er like fornøyde som publikum. Ja, bortsett fra de som tydeligvis hadde bestemt seg for at dette ble for stort eller at det var for lang ølkø. Av 60.000 personer, tenker jeg 59.900 hadde det helt nydelig, og jeg er definitivt en av disse!
Espen Rock Nørvåg Slapgård