Radio Rock på AC/DC i Belgia: VONDT/GODT

Jeg trodde rapportene fra sommerens AC/DC-konserter hadde forberedt meg på det jeg hadde i vente. Jeg satt til og med og snakka til meg selv i bilen på vei til Dessel i Belgia: "Ikke la det ødelegge for deg hvis Brian Johnson sliter med stemmen i kveld, Torkil. Det er AC/DC. Verdens mest ekte rockeband, for faen. Det er Angus. Det er låtene du elsker. Du får Riff Raff!"

"Jada, jada. Ikke noe problem. Dette blir rått uansett", tenkte jeg da bilen var parkert etter to timer i kø inn til Festivalpark Stenehei. Akkurat nok tid til å sette bilstereoen på prøve med en lytt på den fantastiske setlista AC/DC spiller for tiden.

Bandet dundrer inn på scenen med "If You Want Blood (You've Got It)". Et helt vilt valg som åpningslåt. Tre toner. Klassisk AC/DC-riff. Kunne ikke vært bedre.

Angus Young har fått julenissefarge i håret, men djevelen lyser fremdeles i øynene på verdens beste gitarist. Duckwalken har han farsken meg fremdeles inne også. Fy faen som han spiller. Snart 70 år gammel. Like gammel som fattern. Sprek fyr det også, altså. Men DETTE!

Jeg tenker på livet Angus har levd. 100 prosent rock. Chuck Berry, trange kår, bygge seg gitar, spille med bruttern og resten er rockehistorie som aldri vil bli glemt. Selvfølgelig kommer tårene når man får stå sammen med 55.000 gærne belgiere og oppleve denne guden en gang igjen.

I ryggen har han fetter Stevie Young, som med bravur har steppet inn for Angus' avdøde storebror Malcolm på rytmegitar. Matt Laug på trommer og Chris Chaney på bass. Steike så tight!

Vokalist Brian Johnson tripper rundt på scenen med sitt velkjente glis. Stemmen hans ligger langt bak i lydbildet, men popper inn her og der på "Back In Black" og "Demon Fire" (en av to låter fra Power Up som blir spilt på denne turneen). På fantastiske "Shot Down In Flames" er den herlige Johnson-snerringen til tider på plass.

Jeg elsker Brian. Makan til herlig type. For en vitamininnsprøyting han var da bandet mistet Bon Scott. For en jovial og ydmyk godklump. Smilet og den livlige hoftevrikken er på plass, og dermed har en nordtrønder - og 55.000 feststemte nordbelgiere - for lengst glemt at det ikke lenger er så mye kraft i stemmen. Johnson er 76 år for svingende!

Det er friske gjenhør med "glemte" skatter som "Have a Drink On Me", "Sin City" og "Riff Raff". Tårene triller på "Rock N' Roll Train". Pappas favoritt som vi fikk hørt sammen på Valle Hovin for 15 år siden. På "Thunderstruck" er mobiltelefonene framme og bandet rydder all tvil til side: De er verdens største, og beste rockeband. Punktum.

Produksjonen er nokså nedstrippet. Det er store skjermer og Marshall det går i. Hells-bjella er med og henger fra taket. Kanonene på "For Those About To Rock /We Salute You)" dukker selvfølgelig opp, men skal jeg pirke må jeg si jeg savner a whole lotta oppblåsbar "Rosie" og lokomotivet på "Rock N' Roll Train". Skjønt, AC/DC trenger egentlig ikke staffasje. De har låtene. De har historien. De har Angus. De ER rock n' roll.

Det er derfor hjertet mitt svulmer når jeg ser dem, en siste gang. Ja, for et lite stykke ut i settet går det opp for meg: Jeg kommer aldri til å se AC/DC igjen. Og hvordan kan jeg være så sikker på det?

Svar: Brian Johnson har det vondt der oppe.

Mange har skrevet om dette i sommer, og jeg ante uråd allerede ved første lytt på opptak fra Powertrip-festivalen i fjor. Men at Johnsons stemmeproblemer skulle få prege konsertopplevelsen min i så stor grad, det hadde jeg ikke trodd.

Noe av euforien ved å få se og høre AC/DC igjen forsvinner dessverre gradvis i løpet av konserten. Kanskje er det fordi jeg er vokalist selv, for brorparten av de øl-marinerte belgierne rundt meg er uaffiserte av bildene som vises på storkjermene: Brian tar seg til halsen. Ser på crewet sidestage og rister på hodet. Prøver å be publikum om hjelp mellom hver gang ansiktet vrenger seg inn i neste strofe.

Før var det "jeg tar i alt jeg kan"-grimaser. Nå ser jeg bare "jeg har vondt - jeg klarer ikke dette stort lenger".

Det blir nesten uutholdelig å se på. Alle vokalister har opplevd å miste stemmen på konsert, og der og da er det det værste som finnes. Selvtilliten får seg en ordentlig trøkk. Noen (les: Axl Rose) klarer å holde maska, for kanskje klarer ikke publikum å høre forskjell uansett. Go'klumpen Brian Johnson klarer det ikke.

Mot slutten av konserten presterer likevel bandet å igjen løfte opplevelsen til himmelske høyder: DIRTY DEEDS! Jeg blir rørt til tårer av å se Angus Young trø til med litt vokal her og der. Stevie Young og bassist Chaney korer som om de har sjølvaste Satan i hælene.

Bandet bærer fram frontmannen sin. 76 åringen som har vrælt sine velsmakende rocketekster med perfekt timing i minst 60 år nå. Alltid 140 prosent innsats. Ja, han har hatt det vondt i kveld. Vi har hatt det litt vondt sammen, men nå er stemmen en smule tilbake på "You Shook Me All Night Long". Angus spiller som et villdyr på "Whole Lotta Rosie" og vokalistfokuset mitt begynner å gå over til "herregud, dette blir noe å fortelle barnebarna om noen år"!

R.E.S.P.E.K.T. til Brian Johnson som faen meg fullførte! Også Guder må få lov til å bli eldre, og nå er det nok på tide å suge på rocke-karamellen på andre måter enn de store verdensturneene.

Dette ble siste gangen for min del. Nå skal AC/DC-musikken få leve videre på platespilleren.