Queens Of The Stone Age På Øyafestivalen

Jeg mentalt skyfler tilside 35% av Øyafestivalen sitt publikum. De som prater konstant, ikke gidder klappe, labber målløst rundt og de som skråler "hvor er duuuu????" i telefonen de snakker med noen på høytaler med mens de tviholder på cideren sin.

Og akkurat nå, er det lettere enn normalt.

Fordi ut av anlegget i Tøyenparken kommer den beste lyden jeg noen gang har hørt et band ha på Øyafestivalens hovedscene.

Queens Of The Stone Age er på plass og trekker mitt fokus vekk fra de ufokuserte.

Og det gjør de med det jeg vil påstå er en av de beste konsertene som har vært på norsk jord i år.

Spillinga, tempo, låtvalg og stemningen er enhver QOTSA-fan sin søkkvåte drøm. Det at de ikke dukket opp ifjor, har ingenting å si når de dukket på denne måten i år. Sykdom gjorde at bandet ikke kunne stille på fjorårets festival. Til skuffelse for mange. Men for de som kom seg tilbake i år, så fikk de jaggu valuta for pengene. Både jeg og min venn som jeg var på konserten med, så på hverandre og er enig om at, om dette er det eneste vi kjøpte billetten for, så var det en konsert vel verdt dagspasset til godt over tusenlappen.

Noe som vanligvis kjennes litt vanskelig å innrømme.

Bandet åpner med deres mest ikoniske låt: "No One Knows". En låt de fleste band hadde kanskje spart til mot slutten av settet som et ess i ermet.

Men QOTSA har nesten bare ess i ermet.

"The Lost Art Of Keeping A Secret", "Smooth Sailing", "My God Is The Sun", "In My Head", "Make It Wit Chu", "Little Sister" og tvillingbroren "Paper Machete" og "Go With The Flow" er jo så fengende og catchy at det er frekt.

Man kan diskutere om "Made To Parade" er en av låtene deres som er fra deres øverste hylle, men her er det smak og behag som rår.

Flere nyere låter som "Emotion Sickness" og "Carnavoyeur" sitter som et skudd. Og vi fikk fan-favoritten "Misfit Love" som var en av høydepunktene under den smått ikoniske konserten på Hove-festivalen i 2007.

Bandet var i fyr og flamme og lyden var konstant fantastisk der vi stod, relativt høyt og langt bak.

Og på slutten av kvelden, da "Song For The Dead" braker igang, er alle klar over at de var vitne til det ordet vi som anmelder konserter bruker altfor ofte: "Maktdemonstrasjon".

Eneste man kan kanskje sitte igjen med et ønske om, er kanskje de litt tidligere låtene. En liten "Mexicola", "Monsters In The Parasol" eller "Regular John". De to første albumene kjennes litt glemt ut. Og med tanke på kvaliteten i de albumene så er det ikke vits å la de ligge igjen på loftet. Men det er jo også selvsagt begrenset tid og bandet gir seg 23:00 på sekundet.

Men vi fikk Queens Of The Stone Age, bunnsolid, hardt, mykt og med fantastisk lyd.

De eneste som bør klage, er de som ikke fikk det med seg, eller virret vekk muligheten når de var der til å se en av rockens giganter sette skapet på plass.