PANTERA på Tons: A New Level of Tåresprut, Allsang og Groooove

En Tons Of Rock-solnedgang for historiebøkene. Kort oppsummert: denne går inn på Topp 3 Tons-opplevelser noen sinne sammen med Maiden i fjor og Black Sabbath, 2016.

CAST:

Phil Anselmo: vokalist, ødelagt mann, til tider idiot, for det meste verdens hissigste frontmann

Rex Brown: bassist, Steve Buscemi-look-a-like, glad i en dram, groove-minister

Zack Wylde: gitarist, viking, bestis med Dimebag (Black Label Society, Ozzy, Generation Axe m.m.)

Charlie Benante: trommis, groove-admiral, drekke-kompis med Vinnie Paul (Anthrax, Stormtroopers of Death m.m.)

Brødrene Abbott: To Pantera-sjeler til stede i kveld - Dimebag Darrell og Vinnie Paul (R.I.P.)

Torkil: Radio Rocks sippeguri fra Trøndelag

Åkei. La oss bare si det slik. Jeg fikk aldri sett Pantera på 90-tallet. En dyp sorg i livet som jeg i mange år ikke har trodd jeg skulle få bøte på. Dimebag ble drept på scenen i 2004. Storebror Vinnie Paul døde i 2018. Skjønt det mørkt så ut ... 2023 og Tons of Rock-festivalen skulle gi meg en opplevelse som langt på vei fyller tomtommet jeg har båret på alle disse årene.

Allerede på video-introen veller tårene bak solbrillene. Med bilder av brødrene Abbott, Rex og Phil på de villeste turnéene på 90-tallet er det klin umulig for en lettrørt Kolvereid-gutt å holde saltvannet innabors. Det er jo de derre minnene da veit du. Nostalgien. Alle timene med MTV-opptak på VHS og bildene av Pantera-gjengen som var Jackass-konger lenge før Johnny Knoxville og CO plukka opp et kamera.

Pantera-duken i front faller og inn kommer Anselmo og gjengen med A New Level fra Vulgar Display of Power. Det tar meg et nanosekund å stadfeste at de to gjenlevende Pantera-legendene har funnet to perfekte våpendragere i Abbott-brødrenes tjeneste. FY FAEN som Zack og Benante spiller.

Jeg har vært litt bekymret for stemmen til Anselmo, men all tvil feies av banen på første låt. A New Level of Tåresprut fra undertegnede. Solbrillene dugger og alt rundt meg blir et blurry kaos. Jeg tar dem av på neste låt Mouth for War og prøver å se på storskjermene for å finne noe å fokusere på. Hjelper ikke. Trøkket fra Benantes doble basstrommer er så kraftig at kameraene vibrerer. Bildene er blurry de også.

Eller er det han fyren ved siden av som fyra opp en rev som har skylda?

Så kommer tårefontenen og vasker vekk all svimmelhet og grå stær: Åpningssporet på det første Pantera-albumet jeg kjøpte meg - Strength Beyond Strength (Far Beyond Driven).

Herfra er alt bare en tåkete orgie av fistpumping, allsang, mer tårer og pur groovemetal-eufori. For noen er Vulgar eller Cowboys de viktigste albumene. For min kollega Jørn Kaarstad er det Trendkill som er greia. For meg er det Far Beyond Driven, og gjett om dette er en kveld for sånne som meg:

Becoming, I'm Broken, 5 Minutes Alone. Han Satan som det groover, og Torkil er 16 år gammel igjen. Tilbake på sin første hybel i Namsos i 1994 og setter på Panteras nyeste album for første gang. Trommene, riffene, grooven og Anselmos tekster om hvor vondt han har det. Han er ødelagt. Han er frontmannen som gir så mye av seg selv på scenen og i sine svev FRA scenen at ryggen er knust. Smertene er uutholdelige. Medisinen er ... sprit, dop og mer dop. På resept.

Sorry, alle som tror Anselmo er nazist, rasist og drittsekk: dere tar feil. Eller, drittsekk er han jo. En Rimi-pose full av usikkerhet (les teksten på Becoming), smerte, rus og elendighet. En mann som har hatt det utrolig gøy, og utrolig vondt i metallens tjeneste. En mann som aldri har lagt noe imellom for å gi publikummet sitt den mest intense opplevelsen de noen gang har hatt.

Og her, på Tons 2023 gjør han det igjen. Barfot står han der oppe med sitt ultramaskuline vesen og smiler til meg (ok, oss da). Jeg kan se på ham at han forstår hvor stort dette er for oss. At det ikke er en kjeft på Ekebergsletta som tror han bare gjør dette for pengene. At vi synes det er greit å tromme sammen de avdøde Abbott-brøderenes venner for å hedre deres minne og tenne Pantera-fakkelen igjen. Jeg er nær ved å tute like mye som da Maiden spilte Caught Somewhere in Time i bergen:

Refrenget på "balladen" This Love groover noe så inni gamperævva at jeg er nær ved å få meg en ny favoritt-trommis. Charlie Benante sitter baki der med lukkede øyne og kjenner Vinnie Pauls ånd flyte gjennom armer og ben (min antagelse, mulig jeg tar feil her altså, men sippeguri lager seg stadig slike fortellinger inni hodet på konsert - og vet du hva, det er så deilig. Det er så jææææveliiig deilig!).

Introen på den første Pantera-låta i mitt liv, Cemetary Gates spilles over anlegget og bilder av brødrene Abbott kommer igjen opp på skjermen. Og det tutes. Igjen. Rett i Fucking Hostile og alt blir bare tåke igjen. Han fyren til høyre fyrer opp en ny bønne, men det biter ikke på. Jeg legger all energi i å hjelpe Anselmo på refrenget. Ja da, han har ikke primalskrikene fra 90-tallet helt inne, men de er der. De er der. Yeaaaiiiiiiiiihhhhh!

WALK: fy faen det moshes rundt meg. Sigurd Wongraven dukker opp på scenen. Den så jeg ikke komme, men at den karen er venn med groovemesterne i Pantera meiker jo sense hvis man hører på K.I.N.G. av Satyricon. Vi får litt Domination og Hollow før det er på tide å runde av en nesten perfekt kveld med Cowboys From Hell.

"Nesten perfekt"??? Ja, for dette bandet burde avsluttet denne fredagen på Tons. Ikke faen om Ghost kan toppe dette. Jeg er blitt mer og mer glad i Ghost altså, men du vet ... Wirkola.

Konklusjon: RE ... SPECT. En verdig legacy-kveld for Pantera i Dimebags og Vinnie Pauls ånd!