Motorpsycho på Sentrum Scene

Om Motorpsycho hadde vært klær, hadde bandet vært alle sin favoritt flanellskjorte. Som både brukes av sløve stonere og finkjemmede naturfagslærere. Den skjorta som kjæresten låner, fordi den er så fin og deilig å ha på seg.

Motorpsycho er et unikum og en bauta i norsk rockefauna som genuint ikke har blitt utfordret i kredibilitet eller ferdigheter av noen. Litt jazz, mye 70 og 60-tallsrock og en deilig jam-vibbe som oser The Grateful Dead.

35+ år har det blitt med legendarisk Motorpsycho og med slippet av dere selvtitulerte plate i år (herlig frekt å slippe selvtitulert skive etter 20 + album), så virker ingenting å sakke ned og Sentrum Scene er utsolgt.

Alle er klare for å kjenne sin favoritt flanellskjorte varme sjela.

Bandet tusler nesten ydmykt og lavmælt ut på scenen til jubelbrøl. Det ekke no staffasje. De trenger det ikke. Fordi det er en spenning i lufta. Det trengs forløsning.

Og med Motorpsycho så innebærer det bitte litt høye skuldre å være konsertgjenger. Hvilke låter kommer? Spiller de noe nedpå og langdrygt fra et obskurt minialbum halve konserter og smeller til på slutten? Kommer det «BARE» nytt materiale? De er noen luringer og man vet aldri helt. Dog setlistene har sett svært generøse ut i den siste tiden. Både i låtvalg og mengde.

Publikum blir servert en solid blanding fra diskografien og med en del låter fra det nyeste albumet. Og det er knall. Det er et solid album.

Men Motorpsycho suger deg inn i enhver låt uansett om man har bred kunnskap eller ei om deres omfattende diskografi. Og det rockes godt. Svært godt. Feilfritt.

Jubelbrusene som kommer når de sklir elegant ut av en breibeint og emosjonelt solid overgang er massive. Publikumet HØRER. Motorpsycho-publikummet er ikke bare her for å nikke med hue og drikke pils. De er her for å føle og kjenne. Noe som kan kjennes litt ut som sjelden vare om dagen. I fare for å høres ut som de sure gubbene som klager over alt på konsert... Publikumet er her genuint for musikken.

Musikaliteten og feelen til Motorpsycho er fantastisk å oppleve live. Hvordan de flyter sammen i groove og stemning er regelrett magisk. Så tight, så kraftig og så selvsikkert. Bassen og trommene er som limt sammen i endeløs groove, harmonier er solide og gitarene freser som en masterclass i være alle de beste 70-talls gitaristene på en gang.

Er vokalen tidvis bittelitt knirkete? Ja. Men det er eneste tegnet på at disse rockepastorene er mennesker der oppe på rockeprekestolen. Fordi det tidvis kan virke umenneskelig hvor gode de er.

Og ikke nok med å servere rock som kan drive et menneske inn en slags tilstand av rockemeditativ eufori, byr også bandet på solide mengder. Selv om jeg mistenker at den mest ihugga Motorpsycho-fan kunne tenkte seg at de spilte inn i evigheten denne kvelden. Men vi fikk mer en ett stykke kake. Motorpsycho bydde på nok til at de aller fleste ble mette. Ikke sånn mett som er ubehagelig, men sånn som gjør at man lener seg tilfreds tilbake i godstolen, med favoritt-flanellskjorta på og dupper av foran tven. Helt perfekt.

Jack White sa en gang: “Well, I sort of don’t trust anybody who doesn’t like Led Zeppelin.”

Jeg sier: “Om du ikke i det minste respekterer Motorpsycho, så stoler jeg ikke på deg».