Mötley Crüe + Trøndelag = Sant!

Ja, "God bless you, and your fuckin' beautiful norwegian titties" er ett av flere gode minner fra en kveld sammen med lang-penis-kjendis Tommy Lee og skandalebandet Mötley Crüe. Men kan jeg først få lov til å si at jeg synes TNT vant årets Trondheim Rocks? For en HOMECOMING for Ronni Le Tekrø (fy faen som den mannen spiller) og hvem er kveldens råeste vokalist? Tony Harnell!

Det registreres at en sutrende Adressa-anmelder ikke er helt enig med meg der, men sånn er det. Noen har tydeligvis ikke peiling;) He-he-heeee. For det har vært en shitstorm uten like de siste ukene om at bandene "jukser" med playback, tracks og click på øret. Hva faen? Alle store band gjør det. Det er fullstendig normalt når man har satt sammen et helprofft show med storskjermer, oppblåsbare effekter, pyro og alt som hører med.

Bortsett fra TNT da.

La meg bare si det slik: jeg var til stede på festivalområdet fra klokka 10.30 og det eneste bandet jeg så gjennomføre en god gammeldags lydsjekk var ... TNT. Arbeidshestene som gjør det på gammelmåten. Her var det ikke så mye som et sekund med "tracks". Diesel teller opp. Sid Ringsby følger på med galloperende fingre, Ronni shredder bedre enn de aller fleste gitarstjernene på Trondheim Rocks og Harnell gauler høyere enn Joe Elliott og Vince Neill til sammen.

En, for meg personlig, perfekt og tåredryppende oppvarming til kveldens store høydepunkt for de aller fleste festivaldeltakerne: Mötley Crüe!

Med en storslagen "breaking news"-intro på storskjermen som forteller oss at verden går av skaftet for fenomenet Mötley Crüe, går Los Angeles-bandet på scenen og leverer en støyende versjon av Wild Side. Lyden er grøtete på de første låtene, men kommer seg utover i settet.

Som vanlig er det litt rart å se disse figurene i levende live foran seg. Myteomspunnet som de er. Fyllekjøring med Hanoi Rocks-døden til følge, heroinoverdose med adrenalinspøyte-kickstart av hjertet, lang penis som tuter med båtfløyta sammen med Pamela og hundrevis av nedlagte tenåringsjenter. Er det rart vi jubler?

Allerede på låt nummer to, Shout at the Devil, er en unggutt i rullestol oppe og surfer med krykkene høyt hevet og et djevelsk glis rundt kjeften. Jeg tenker: Hei alle dere som maser om at Vince er for feit og synger kjipt, at bandet "jukser" med innspilte introer og "playback". Hold kjeft. Senk skuldrene. Lev litt.

Dere skal få rett i en ting: Mötley Crüe har vært labert tidligere. Men det trenger ikke å bety at de spiller dårlig denne kvelden i Trøndelag. Tvert i mot. Det første som slår meg er hvor bra Tommy Lee leverer bak trommene. Mannen prøver stadig å endre fokus fra sitt briljante, beintøffe trommespill over på underlivet sitt, men gjennom Too Fast For Love og Don't Go Away Mad klarer i hvert fall jeg å konsentrere meg om hvor kraftfullt han leverer med stikkene.

Det andre som slår meg er at John 5 er en meget god erstatter for Mick Mars. "Han ramli", som Oluf i Raillkattlia ville sagt: den karen spiller Crüe-låtene som en Gud. Ja, vi elsker Mick Mars, men han spilte til tider nokså mye feil de siste årene og nå er han nå en gang ute av bandet. John 5, med svart tåresminke og god kjemi med gamlekara i bandet, får det til å se enkelt ut på Saints of Los Angeles og Live Wire.

Glemt er alle de teite ryktene om at Nikki Sixx ikke spiller selv og at halvparten av det vi hører er playback og "juks". Trøndere bryr seg ikke om slikt. Gi oss en Dahls pils og et band som vet å lage liv, så er vi fornøyde. Greit, Vince Neill er ikke kjempesjarmerende mellom låtene og han synger ikke like bra som Tony Harnell, men når gjorde han egentlig det?

Saken er vel at Crüe alltid har vært et festband. Ikke flinkiser. Ingen virtuoser eller levende metronomer, men de lager et helvetes liv - rai rai! Og er det en ting vi trøndere liker, så er det liv - rai rai! YOLO. Du lever bare en gang. Nyt det og "sjå på kvinnfolkan"!

Er det greit å ha lettkledde damer på scenen som danser forførende mens man synger "Looks That Kill" da? Vel, det funker. Og det ser ut som backupsinger - slash - dancer - slash - actress koser seg der oppe mens de hjelper stakkars Vince med å komme seg gjennom de mest krevende vokalpartiene.

Det som ikke funker er bildene på storskjermene. De er jo for fanken ikke i sync med det vi hører, og da blir det direkte vondt å se på. Så kommer øyeblikket etter en Gary Glitter/Beatles/Sex Pistols/Ramones-medley der Tommy tar steget fram på scenen for å snakke til oss.

Mannen som dessverre er mer kjent for den lange slaren sin (trøndersk slang for penis) enn for sitt raffe, energiske trommespill, oppfordrer kveldens kvinnelige gjester til å visa pattarna. Og tror du faen ikke hans bønner resulterer i pattebonanza på storskjermene på Dahls Arena.

Pubertal oppførsel? Jepp. Rart? Åh jadda. Samtidig må det være lov å synes det er moro. Feministen i meg steiler i et halvt sekund før trøndermentaliteten tar over og minner meg på hvor lei jeg er av all krenken og streben mot den "korrekte" oppførselen. Av og til skal det være greit å bare gi litt faen. Sånn sett er kombinasjonen Mötley og Trøndelag en match made in heaven!

Og det er her den herlige replikken smeller fra slare-Tommy: "God bless you, and your fuckin' beautiful norwegian titties" Ubetalelig.

Resten av konserten er en ren hitparade som drar meg hodestups tilbake til mine første VHS-opptak av Headbangers Ball fra MTV, More Power Ballads-kassettene og klinings på den lokale ungdomsdiscoen: Home Sweet Home, Girls Girls Girls, Same Ol' Situation og Dr. Feelgood.

Til slutt det sedvanlige festivalfyrverkeriet og bandets råeste låt: Kickstart My Heart. For et riff og for en sjeldent episk inngang Tommy Lee har på trommene der.

Jeg hører rykter om at mange begynte å forlate festivalen før de siste låtene var spilt? Føler du deg truffet vil jeg anbefale en tur til fastlegen der du sporenstreks bør be om to kjappe adrenalinsprøyter rett i hjertet. Du er enten: anmelder i Adressa, dau, eller gørrkjedelig.

Jeg vet alle de andre anmelderne kommer til å være uenige her, men jeg mener vi har lagt bak oss en særdeles vellykket parring mellom "the most notorious band in the world" og "norges mest beryktede fylke". En ting er sikkert: Det ble liv, rai rai.