Mørk magi fra Mastodon

Da jeg så Mastodon første gang i 2007, spilte de midt på lyse dagen på Hovefestivalens jomfrutur i 2007. Toffen Gundersen har alltid vært en mester på å booke forut for sin tid. Selv uten gårsdagens perfeksjonerte lysdesign og effekter som støttehjul ble jeg helt bergtatt og slått langt inni sjela av hva Atlanta-gutta evnet å trylle frem på scena foran et glissent og noe utakknemlig publikum på det glade sørland.

Sju høye digitale skjermer lyser bakfra mens gutta er badet i rødt lys. Syre-vibes og stoner-kulisser.

Og dæng! Så smelter Mastodon som bare de kan sammen, rett inn deres signatursound: stramt, bekmørkt og teknisk briljerende, uten å hoppe over en takt. Woho!

Bandet har holdt på siden 1999, og tok et skritt i retning av et større publikum med sitt svært kritikerroste album, «Blood Mountain», som nådde en 20. plass på VG-lista allerede i 2006. Det har skjedd mye siden da. Et band som utvikler seg, men de eier ikke tvedydighet.

Mastodon, Oslo Spektrum 2019. Foto: Kennet Sporsheim, Radio Rock.

Mastodon er ikke gøy, det er for jævlig. Til å grine av. Sørge. På den bissart nok, gode måten.

Det Grammy-vinnende hardrockbandet har akkurat tatt fatt på en massiv Europa-turné. Med seg har de ingen ringere enn norske "Kvelertak" og amerikanske "Mutoid Man." I tillegg er Scott Kelly fra "Neurosis" med på deler av turneen, og var med og spilte fletta av oss som var i Spektrum i går.

Det siste albumet "Emperor of Sand," (2017) rister ut en ny mykhet som jo, kan ha skjedd i studio-mixen. Men hvem vet. De kan ha blitt softere (som alle oss andre) på sine eldre dager.

Live er de uansett hvor pene i tøyet de er, helt brutalt nådeløse. Selv med et sceneuttrykk fylt av rene linjer og åpenbar kostbar produksjon, er Mastodon fullstendig altoppslukende.

Jeg har en tendens til å se konserter gjennom den splitter nye Iphonen min når jeg blir imponert. Men, her måtte jeg klappe til meg sjøl og legge den vekk og bare la det hele sluke meg. Og det var da jeg fikk lyst til å grine. Og jeg griner ikke.

Mastodon, Oslo Spektrum 2019. Foto: Kennet Sporsheim, Radio Rock.

Alle fire medlemmene deler vokal. Det skal sies at vokalist og bassist, Troy Sanders var syk. Han hadde vært hos legen tidligere på dagen og hele arrangementet ble vurdert avlyst. For ei jente som får ståpels av menn som synger flerstemt, og er besatt av heavy metal må jeg si jeg er glad de leverte show. Mastodon spenner over metal/under-sjangere jeg kan komme på. Fra de mørkeste deathmetal-brølene, til de sludgy, grungy skitne melodiene. 70-tallets jamring, samt moderne prog i symbiose med både groove, thrash og punk. Herregud! Med dette spetakkelet av et virvar som bakteppe burde Mastodon slite fælt med å holde takta. Men, der briljerer de i stedet så hardt at det er ikke til å tro.

Lite minus er at man gjerne skulle hatt flere låter. Men, tatt Sanders problemer med halsen til betraktning, og Mastodons "greie" med at de aldri gjør ekstranummer/encore, fikk det holde at det ble vitsa og skravla litt fra scenekanten etter siste riff var vrengt ut av gitarene til Brent Hinds og Bill Kelliher.

Trommeslager Brann Dailor fortjener også en "heads up." Han har en rolle i bandet ikke alle trommiser er forunt. Han tar ledelsen ved flere anledninger. Han dæljer som en heavytrommis må og skal, men når det trengs er han like skarp (og lun) som en jazztrommis. En sterk, sint jazztrommis.....

Mastodon, Oslo Spektrum 2019. Foto: Kennet Sporsheim, Radio Rock.

Mastodon har gjort seg fortjent til sin plass som en av de største hardrock- og metalbanda i verden akkurat nå.