MEGADETH: Terningkast - FYYYYY FAAAAN så FETH!

Er dette det samme bandet jeg så være SUPPORT for Five Finger Death Punch like før pandemi-hælvette i 2020?

For en maktdemonstrasjon av Megadeth! Dave Mustaine er i kjempeform om dagen, det er bra sikkert.

Skal innrømme at jeg sykla ned til Sentrum Scene med nokså lave forventninger, og her står jeg fullstendig FJETRA tilbake.

De lave forventningene skyldes nok at Megadeth var supportband de to siste gangene jeg så dem. Først for Judas Priest, deretter for FFDP. Sistnevnte konsert i Oslo Spektrum var bare trist. Elendig lyd og ikke minst: selveste Megadeth SUPPORT for FFDP?

Det burde vel vært omvendt? Etter denne forestillingen mener jeg svaret på det spørsmålet er et rungende "JEPP!"

Lyden er slettes ikke på sitt beste når Mustaine og CO entrer scenen med låta Hangar 18 denne kvelden heller. Men den kommer seg gradvis gjennom Dread and the Fugitive Mind og The Threat is Real fra Dystopia, et album som fortsetter å vokse på sjette året.

Allerede på de to første låtene er det klappet og klart: jeg savner ikke David Ellefson et sekund. Bassist James LoMenzo byr på seg selv, smiler, gjør det helt tydelig for oss at han elsker det han driver med der oppe: spille jækla tight, kore bra og flørte sånn akkurat passe ofte med oss som står og brenner nede i skjærsilden.

Aldri har Sentrum Scene vært varmere.

Det er som om noe har skjedd med Megadeth-fansen siden sist jeg sto her sammen med dem i 2017. Det var da ikke i nærheten av DETTE?

Tempen nærmer seg kokepunktet etter tre låter. Og når Mustaine begynner å snakke om filmen The Last Action Hero kjenner jeg at det bobler i blodet. Det er 100 grader celcius her inne, og jeg skal endelig få høre Angry Again LIVE?

Du skjønner, det var den låten som var min intro til Megadeth. Jeg var 15 år og bruttern hadde kjøpt seg soundtracket til en Arnold Schwarzenegger-film som ennå ikke hadde kommet i VHS-hylla på den lokale videosjappa på Kolvereid i Nord-Trøndelag. Masse fete låter.

Big Gun med AC/DC. Det var Alice in Chains, Tesla, Queensrÿche og Anthrax. Men det var «Angry Again» vi digga mest.

Bandet spiller låta prikkfritt denne kvelden. Sist jeg anmeldte Megadeth var jeg muggen fordi trommis Dirk Verbeuren ikke «groova» nok. Denne gangen derimot: jeg skal faen meg love deg at belgieren GROOVA. En lettrørt 43-åring som titt og ofte griner på konsert får kveldens første tåre i øyekroken når fyrens trommestikker danser over tam-tam-trommene og ned mot gulv-tamen gjennom det velkjente «Angry-breaket» i låtavslutninga.

- JAAAAA! roper vi. Alle sammen.

Bandet virker overrasket over den vanvittige responsen de får fra den norske fansen. Jeg skimter flere smil over Dave Mustaines lepper på fire låter, enn det han har krøsta fram på de fire siste konsertene.

En roadie kommer inn og plasserer en akustisk gitar på scenekanten. Det er på tide for Kiko Loureiro å skinne der oppe med den nydelige introen på Conquer or Die! fra Dystopia. En teknisk maktdemonstrasjon som får Dave Mustaines arvtaker i Metallica, Kirk Hammett, til å fremstå som en avdanka kulturskolelærer, (hvis det er lov å si? Kanskje like greit at denne saken ikke har noe kommentarfelt ...;).

Sentrum Scene har allerede kokt på 100 grader i elleve minutter, men spaghettien er ikke i nærheten av å være «al dente». Vi vil ha mer. Og det får vi, i form av tittelsporet «Dystopia».

Er det pandemien som har fyra opp Megadeth-publikummet? Jeg har aldri sett eller hørt dem slik. Det brøles, det er hender i været konstant, det er ølglass i bakhodet, det er horns og vill allsang på Sweating Bullets: «Feeeling claustrophobic – Like the walls are closing in»!

Det er så tett og svett her. Jeg svetter geværkuler og jeg tørster i hjel. Ja, jeg er på jobb, men jeg trenger en øl - NÅ! Umulig å komme seg til baren, men tror du faen ikke han derre Kjetil fra Hønefoss som nettopp sa han er fan av Radio Rock leser tankene mine og kommer med en iskald leskedrikk? Takk, Kjetil!

Jeg prøver å notere litt underveis i tumultene og skriver noe slikt som: "Tromme- og bassintroen på Trust fra «Cryptic Writings» er like tight som kaviarkrysset til Dizzy Gillespie".

Symphony of Destruction groover endelig slik den skal groove, noe jeg har savnet de to-tre siste gangene jeg har sett Megadeth. Det virker som trommis Dirk har endret fokus fra dobbel-basstromme-briljeringen jeg har bitt meg merke i tidligere, til ren, enkel, deilig groove. SÅNN skal hitlåta høres ut.

Dave Mustaine smiler igjen og igjen. Det grå skjegget han har latt gro etter seieren mot kreften i 2019 kler ham og fremhever de snerrende, røde leppene hans. Jeg synes han synger bedre enn før også. Særlig på nest siste låt Peace Sells.

Linja «If there’s a new way – Oh, I’ll be the first in line» går nokså høyt i registeret, men Mustaine fikser det. Megadeth-maskoten på brorparten av album-covrene, selveste "Rattlehead", er såpass imponert at også han tar turen inn på scenen for å gi Dave et klapp på skuldra.

Likevel er det GITARISTEN Dave som virkelig skinner denne kvelden. For noen soloer han spiller. Lyden er gradvis blitt distinkt og klar slik at de überfølsomme overtonene hans skjærer gjennom svettedampen vår som varm kniv i Sæterrømme.

Megadeth takker for seg, men publikum skal ha mer – det er bra sikkert. ME-GA-DETH! ME-GA-DETH! Samtlige i salen remjer alt vi kan. En nonsjalant Mustaine rusler innpå scenen igjen og sier ett eller annet om at de over 30 år gamle tekstene hans fremdeles er relevante i 2022.

Så gir han oss siste låta: Holy Wars … The Punishment Due. Så klokkeklart har jeg aldri hørt shreddinga på uptempo-riffet før. Det virker som resten av salen er enige, og responsen etter endt konsert er såpass heftig at jeg farsken meg tror Mustaine er rørt der han står.

Låtskriveren, vokalisten og (først og fremst) gitaristen Dave Mustaine har scora hattrick på Sentrum Scene. Og la det være klingende klart: dette bandet skal ALDRI være support for FFDP igjen.