KVELERTAK på "Sentrum SAUNA": ProSec-guttas skrekk?

Kvelertak. Du vet, gjengen fra Rogaland med de mørke tekstene om hvem vi egentlig er og hvor vi er på vei, som skrikes så ektefølt og desperat oppå de fete riffene som får oss til å gynge sammen inn i dommedagens svette rævsprekk.

En deilig intro spilles over anlegget mens bandet gjør seg klar bak Kvelertak-duken på det som fremdeles heter Sentrum Scene, en av landets vakreste og beste konsertscener. BANG! Duken faller og bålet er tent med en av de sterkeste låtene fra Endling: Krøterveg te Helvete. Allerede her legger dette rutinerte og blodtighte ensemblet av engasjerte, lidenskapelige musikere på et lass med bjørkenever for å fyre opp bålet, til tross for manglende bass i høyttalerne og litt lav lyd.

Det gir publikum, og undertegnede, blanke faen i.

Salen koker inn i den velkjente og allsangvennlige Blodtørst og den fantastiske dødsrallingen i Likvoke. Nok en favoritt fra Kvelertaks ferskeste album. Selvtitulerte "Kvelertak" er en publikumsvinner og blir dratt fram allerede som låt nummer fire. Det forteller alt om katalogen bandet har å kose seg med om dagen. Det er så mange sterke låter at de like gjerne kan fyre av dette nyttårs-batteriet av en magnesiumbombe såpass tidlig i settet.

Jeg står ved siden av en amerikaner ved navn Chris, eller noe i den duren, som sier han er på blinddate med Kvelertak. Han har aldri sett bandet før, ei heller hørt en eneste låt før konserten.

— This band is fuckin' RAD! roper han. "Rad", som i radical, regner jeg med. Ja, det skal du faen meg ha rett i, Chris fra USA. Kvelertak er bandet som helt siden jeg oppdaget dem har radikalisert nordmenn i retning ROCK, slik rock skal være. Jeg tar en titt rundt meg på omtrent femte rad foran scenen: Folk på min alder (45), folk på mammas alder (68) og folk som kunne vært barna mine (20) som enten velter seg på toppen av støttende hender eller bare står med lukkede øyne og nyter med hodet nikkende fra side til side.

Vi er tre generasjoner radikaliserte rogalendinger på vei ned i the Crack of Doom!

Og det er på denne låta bålet virkelig tar fyr. Føttene mine hever seg fra gulvet av presset fra folkemassen som skyver meg inn mot veggen. Hælene treffer en kant og jeg velter bakover, men kommer meg raskt på beina for å se hva som foregår: MOSHPIT. Publikum har rydda en stor sirkel midt i salen som fylles med dultende, ekstatiske døgenikter.

Ikke rart når en av vår tids råeste frontmenn med erfaring fra de svetteste, trangeste, mest pønka bulene i hele Europa har svetta Gollum-håret sitt til tynne slingser og står der og røler etter sin "my precioussss": RINGEN. Ringen av ekstatisk ungdom som venter på det geniale riffet som Bjarte Rolland fingrer fram som en slags Mark Knopfler besatt av en Randy Rhoads-demon fra 80-tallshælvette.

Gollum holder tale om at Arbeiderpartiet gjør det dårlig om dagen fordi de ved en inkurie har valgt å ta med ordet "Arbeid" i navnet sitt. Hvem liker vel å gå på jobb? Vel, det skal jeg fortelle deg: Maciek Ofstad og nybakt pappa Vidar Landa. For en spilleglede og for en presisjon de utviser på hver sin side av scenen. Jeg blir oppriktig glad bare av å se på dem.

De nye låtene funker som faen live. "Døgeniktens kvad" skaper allsang på riff vi hørte for første gang for få uker siden. Gamle bangere som Fossegrim og Evig Vandrar heller bensin inn i saunaovnen. Svetten begynner å piple ned langs ryggraden og jeg kjenner noen dråper treffe toppen av rumpesprekken mellom Skoggangr og Nattesferd. Jeg må se meg rundt igjen og jeg blir oppriktig lykkelig av synet:

1750 lykkelige mennesker som har funnet sammen for å oppleve ett av landets, og verdens, mest samspilte band. Folk gliser. Løfter hverandre opp og bærer hverandre i rock/metal/pønk-rus fram mot ProSec-kara. De jobber som tømmermenn der framme i grava mellom scenen og barrieren. Lemper, bærer, dytter og gliser.

Jeg tar meg selv i å undres om sikkerhetsvaktene krangler seg imellom for å unngå disse Kvelertak-konsertene, på grunn av faren for prolaps. ELLER om de slåss for å få dem, slik at de får pumpe muskler til rytmene fra trommis Håvard Takle Ohr som er Neil Peart, Tommy Aldridge, Nicko McBrain og Steven Adler i løpet av en og samme låt: Morild!

Tittelsporet fra nyskiva Endling er første ekstranummer og følges opp av allsangklassikeren Mjød. Jeg får armen til en ukjent sidemann over skuldra og vi hopper opp og ned sammen. Atmosfæren i Sentrum Sauna holder minst 50 grader Celsius, luftfuktigheten nærmer seg 96 % og rumpesprekken fungerer nå som et slags beger for kroppsvæsken som stadig sildrer ned fra nakken og ryggen.

I stedet for å helle vann på badstu-steinene avslutter Kvelertak med å sette hele saunaen i lys lue med det jeg for tiden synes er den beste låta deres: BRÅTEBRANN! Takle Ohr jager så lekkert på ridecymbalen at jeg får tårer i øynene. De blander seg med svetten og renner nedover haka, via halsen og nedover mot navlen hvor fossegrimen sitter og spiller et euforisk, trestemt riff inspirert av Adrian Smith, Scott Gorham, Slash og K. K. Downing.

Bare aske er igjen. ProSec-tømmermennene puster ut og masserer ømme muskler. Har norsk rock vært bedre?