Ghost i Oslo Spektrum: Blir det uten masker neste gang?
Prikkfritt levert. Låtene og melodiene klistrer seg i pannebrasken som klam konfetti. Frontmann Papa Emeritus/Tobias Forge har trent sirkushestene sine til perfeksjon. Det er nesten så jeg begynner å tenke: hadde det ikke vært fett om de kasta maskene?
Sist oppdatert 29. juli 2022
Jeg må begynne med skryten, så får det sosiale selvmordet komme til slutt:
For en FEST! Og hælandussen for ei låt «Call Me Little Sunshine» er!
Og er det mulig å spille favoritt-Ghost-låta mi «Mummy Dust» bedre live? Neppe. Blodtight!
Og så elsker jeg intermezzoene «Devil Church», «Helvetesfönster» og «Spöksonat» som limer konserten sammen med lekker dynamikk.
Og har jeg nevnt hvor mye jeg digger de nye cyberpunk-maskene til The Nameless Gouls og hvor mye jeg FORGUDER det galgenhumoristiske innslaget mot slutten av instrumentalen «Miasma»: pave-zombie-saxofon-solo!?!?! Ha ha ha!
Og utti der klarte jammen allsangen på «He Is» å lokke fram ståpelsen under den alt for varme vårjakka mi.
Kort oppsummert: For et velsmurt maskineri Ghost er blitt, og la oss være ærlige: den låtkatalogen de har å bygge videre på kan fort gjøre dette merkelige, svenske orkesteret til ett av vår tids største «stadionband»!
Likevel er det noe som lugger litt hos meg, der jeg sitter på felt 110, rad 4. Dinosauren og Gammal Maiden-nerden fra Radio Rock. Jeg skal vedde på at det hadde vært mindre lugging hadde jeg stått nede på gulvet med tre-fire gode venner og en iskald plast-pils i neven. Det er jo noe eget med å sitte der, klink edru og dønn alene mellom kjærestepar og Bodø/Glimt-fans (som fant det for godt å droppe innom Ghost-konsert når de uansett var i Oslo på cupfinale-fest).
Ærlighet varer lengst. Jeg skal prøve å forklare:
Ghost er ett av bandene jeg har hørt mest på det siste året. Og selv om dette er en av konsertene jeg har gledet meg mest til å få oppleve i år, er det liksom noe som mangler her. Den siste lille prikken over i-en som skal til for at jeg melder meg inn i fanklubben og kjøper absolutt ALLE t-skjortene.
Jeg er en av de som har brukt lang tid på å prøve å forstå hva Ghost er. Prøve å bli kjent med dette bandet ved å lese om dem, se Youtube-filmene og høre meg gjennom albumene. «Meliora» fra 2015 er blitt en slags favoritt jeg stadig setter på på lange kjøreturer.
Jeg har vokst opp med rockeidoler med tydelige personligheter, så ordentlig interessert ble jeg nok ikke før frontmannen i Ghost avslørte sin identitet i 2017. Han begynte å fortelle sin historie, hva som driver ham og hva som er bakgrunnen for musikken hans. Tobias Forge fremstår som en utrolig reflektert og hyggelig herremann som deler min (og veldig mange andres) kjærlighet til 80-tallet, musikken og populærkulturen fra epoken. Alt dette fikk jeg bekreftet, og vel så det da Forge var gjest i podcasten Gammal Maiden i slutten av mars.
Det aller, aller meste er jo for svarte på plass:
Det er nesten til å bli sakral av å tenke på reisen Tobias Forge har lagt bak seg for å komme dit han er i dag. Helt siden han som guttunge satt og bladde i coveret til Iron Maidens konsertalbum Live After Death, har han drømt om å organisere sine egne turneer og legge perfekte reiseruter for sitt eget omreisende sirkus.
Nå gjør han det. 12 år etter at Ghost-prosjektet hans ble en umiddelbar suksess da han lasta opp låtene sine på nettstedet MySpace (og samme dag som han mistet sin bror Sebastian). Takket være årevis med blodhardt arbeid kan frontmannen med skjelett-sminken reise verden rundt, (nesten) Maiden-style, Van Halen-style, Bon Jovi-style og trollbinde menigheten sin.
Det er dette jeg tenker på når Ghost entrer scenen bak en hvit duk i Oslo Spektrum denne lørdagskvelden. Når pyro-bombene smeller og duken faller er det en av mine favorittlåter fra det ferske albumet «Impera» som strømmer ut av høyttalerne. Dessverre er lyden grøtete, slik den ofte er i starten av konserter, men det er ikke verre enn at jeg kan høre at de åtte musikerne Tobias Forge har med seg på reisen, er særdeles flinke folk.
Det er blodtight. Nesten FOR perfekt, hvis det er mulig å påstå noe slikt. Du skjønner … jeg er en sånn dinosaur. For lengst passert 40 og oppvokst med band med maks fem medlemmer. Medlemmer som gjerne har vært med fra starten, til tross for sine feil og mangler. Feil og mangler som vi hørte på konsertene. Feil og mangler som ga musikken et slags organisk krydder som fikk oss til å elske bandet enda mer. Feil og mangler som fikk oss til å føle at vi KJENTE dem:
Slash. Eddie Van Halen. Flea. Kirk Hammett. Steve Harris. Phil Rudd. Ace Frehley. Skjønner du hva jeg mener?
Mennesker. Helter. Idoler.
Jeg digger Ghost. Jeg digger teater-konseptet og de elegante, sirkusdirektør-movesa til Tobias Forge. Jeg digger den herlige miksen av alt jeg elsker med 80-tallet. Men da Forge kom ut på scenen etter sitt aller siste kostymeskifte, iført paljettjakke for å synge «Kiss the Go-Goat», Metallica-coveren «Enter Sandman» og superhitene «Dance Macabre» og «Square Hammer» - tenkte jeg:
«Nå hadde det vært kult å se ansiktet ditt, Papa. Gleden. Euforien. Mennesket. Helten min. For det er du, etter alt du har fått til.»
Oppsummert: Kosa meg glugg, liker maske-mystikken også - men jeg må nok banne i Ghost-kirka og si at jeg tror direktør Tobias Forge trenger mer enn denne sirkusforestillingen for å ta det siste steget opp på stjernehimmelen og plassere seg sammen med de aller største. Det fantastiske låtmaterialet fortjener det.
Shit au, vet du hva? Jeg spår «Ghost – Unmasked» innen fem år! Hvis jeg tar feil skal jeg spise … pannebåndet til TIX på NRK Debatten.