Kings Of Leon i Unity Arena

Jeg legger meg flat. Jeg kan lite om Kings Of Leon. Altså... man kan hitsa. Alle kan hitsa.

Men ellers er jeg ganske blank.

Derfor var jeg spent på hva som skulle møte meg når bandet dro i gang etter et fantastisk kult supportband ved navn Cliffords.

Og, jeg vet at det er populært å hate lyden på Unity Arena, men jeg synes Kings Of Leon sparker i gang med overaskende god lyd. De har ikke den mest aggressive soundet og det hjelper dem ganske mye. Det låter klart og trøkker uten at all lyd bare spretter i vegga. Det lover godt for videre konserter her utover høsten. Spesielt siden Oslo Spektrum pusses opp.

Bandet drar i gang med låta «Ballerina Radio» som er en fin og solid start som setter stemningen for resten av konserten.

Kings Of Leon har et par triks i påsan som de bruker jevnlig. Litt midt på treet tempo, sjelden veldig fort, sjelden veldig sakte. Det slurer og går på «passe» jevnt og trutt. De knabber triks fra americana og post-rock med solide innslag av allsangvennlige refreng, litt Phil Collins og U2 aktige pop-triks og litt nedpå jorden indie-rock ånd. Til tross for å spille for flere tusen jevnlig.

Det eneste som kanskje kan trekke min opplevelse av bandet noe ned, er at låtene virker ofte konstruert på samme. Gitar og vokal aleine litt. Inn med en litt bakpå trommegroove som svinger, men låter litt som om man venter på noe, plankekjøring og trøkk i refrenga og tilbake igjen. Bytt ut med kassegitar i ny og ne. I ny og ne glimter de til og trøkker de på litt ekstra og det låter litt syrete. Da er det ekstra intenst og det kler dem.

Men det funker. Folk synger med og koser seg. Det er et forholdsvis rolig publikum. Mistenker at de fleste venter på hitsa. Og når sistelåta «Sex On Fire» drar i gang, merker vi energien når toppen. Folk eksploderer i allsang og er med å hjelpe bandet riste fundamentet.

Alt i alt, som en mann på 37 år uten videre dyp kjennskap til bandet kan jeg si at når bandet refererer til at sist de spilte i Norge, så spilte de på John Dee og har gitt ut «eight albums since then» så er det en fin følelse av da og nå. Hvor mye som kan skje med et band. At noen har den setninga på lur. «jeg så dem på John Dee i 2000ogblablabla».

Og at de nå har blitt et såpass stort band som fyller enorme arenaer, til tross for litt glissne tribuner akkurat i dag ute på Fornebu, er fortjent. Fordi de låter solide og har snekra sammen en god del låter som, for en som ikke har hørt flere av de, setter seg på hjernen. Så oppskriften de jobber med, fungerer mer enn godt nok.