Kickass Kvelertak!
At vokalist Ivar Nikolaisen skulle tilføre Kvelertak så mye punk, spunk og karisma at de samlet nå gjør et gigantisk hopp på den norske rockepallen er ganske utrolig. Men, sant.
Sist oppdatert 29. juli 2022
Det er allerede nedskrevet norsk rockehistorie at vokalist Erlend Hjelvik sluttet i Kvelertak etter en turnè med Metallica i fjor. Fansen reiv seg i håret, gispet etter pusten og ikke minst så ned i avgrunnen og tenkte: Dett var dett. Det tok ikke mange dagene før ryktene svirret om at bassist Marvin Nygaard også skulle slutte. Og da var det hvert fall ikke noe igjen av bandet. Så slipper de nyheten om at Ivar Nikolaisen (tidligere Silver, nåværende "The Good The Bad and The Zugly") skal ta over mikrofonen.
WOW. For en genistrek! For de som har fulgt Ivar fra hans gryende start som kristenrocker og Silver-vokalist var dette ville saker. Og (med all respekt og ære til Erlend) om mulig et friskt pust i bandet som streber etter å holde et grep om nakkene våre til de knekker.
For det får man pokkern meg med Ivar på vokal. Høy puls! Helt forbanna fabelaktig!
Kvelertak, Oslo Spektrum 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock
Man blir jo så stolt at man nesten sprekker, fremfor å miste pusten.
Metallica, Slayer, Anthrax, Gojira og Mastodon. Verdens aller største og ikke minst kredible rockeband har tatt Kvelertak under sine ørnevinger fra før. Og nå erre på`n igjen.
Ut på tur, aldri sur på tur med Mastodon. Godt valg fra bautaene fra Atlanta. De får nemlig høste godene av Kvelertaks endeløse entusiasme. Dermed får headlinerne tross et heftig forband, skinne på selve festen etter et vorspiel som er så heidundrandes svett og kjapt at de voksne må hvile øra litt.
Kvelertak er nemlig ikke det mest åpenbare valget som oppvarmere for Mastodon.
Bandet ikke på noen måte er et band som får det til å rykke i munnvikene. Ikke noe å le av her. Noen kaller det sludge-metal. Jeg kaller det gravalvorlig, hjerteskjærende, vakker, groovy/tung-metal.
Men, Mastodon får en helt egen anmeldelse. Nå står Kvelertak til dyst.
Rogalands sorte rosebukett. Bandet spyr ut vill Hardcore-energi, Van Halen-riff kombinert med thrashens tighte gitarer, et lite dryss av gammel Turbnoneger, som møter Darkthrone og Gamle-Erik i døra.
Ivar Nikolaisen ligger strengt tatt like mye på ryggen, trygt bært frem av publikums armer og vræler, som han står på scena. Det stagedives over en lav sko. Hver gang jeg snudde hue hadde hele bandet skiftet posisjon. Bredbent sådan!
Låt-utvalget er upåklagelig. Med Ivars gjennomsyra, genuine punk og skandirock bakgrunn har de ikke bare overlevd det umulige: Å bytte vokalist. De har evnet å fornye seg og klatret videre opp på pallen og står stødigere enn noensinne. Kvelertak er for mange Norges beste rockeband i nyere tid. Og ingen norsk pressehype eller omfavnelse er årsaken til det.
Kvelertak er et norsk beist! Et aggressivt dyr som aldri ramler i den kommersielle fella.
De har vært med å skape det nye skandinaviske uttrykket. Klokkereint, samtidig skittent og søplete. Ellevilt, jævlig gøy, men først og fremst tøft.
Med hele 3 glimrende gitarister er det synd det ikke er flere gitarsoloer. Men, til gjengjeld er det deilig å få hue blåst av i ett salig, gjennomgående strekk. Man blir sjangerforvirra ut av en annen verden, men Kvelertak har ikke bare karret seg igjennom et vokalistskifte med glans. Jeg tror søren meg de har skapt en ny norsk metal-gren:
Gammal-nynorsk Black-metal heavy!