Judas Priest på Tons Of Rock!
Aldri vært mer glad for å se en voksen mann skifte jakker.
Sist oppdatert 4. juli 2024
Judas Priest anno 2024 er kaaaaaanskje ikke mest legendariske besetninga de aller fleste kanskje husker. Men dette er en besetning som fortjener å bli husket, fordi dette var tight, massivt og på et ellevilt høyt nivå!
Først ut, må det nevnes at Andy Sneap har jo steppet in for Glenn Tipton for noen år siden, grunnet at Tipton har trukket seg tilbake fra å dra på turne grunnet helsa. Men Glenn Tipton dukket opp titt og ofte på skjermen. Så han var med «in spirit», noe som var ekstremt koselig.
Men Sneap er ingen dårlig erstatter, tvert imot. Han og Richie Faulkner, som tok over for K.K. Downing for noen år sia er en hinsides gitarduo som speller så friskt og stramt som det går ann. Bare å se for seg å «lære seg» gitarsoloen i Painkiller fremstår som et håpløst oppdrag. Men Faulkner og Sneap knuser, skriker og viser seg frem som noen genuine øksemordere der de løfter skarpkantete gitarer som skriker majestetisk til værs.
Bak trommene sitter Scott Travis og spiller, som min nordtrønderske langhåra jobbkone roper i øra mine annenhver låt «EFFORTLESS!». Scott Travis har så forbanna stålkontroll at jeg totalt forstår hvorfor han sitter med et lurt fåreglis hele konserten. Og akkurat når han er alene på scenen og mange av oss frykter en lang gørrkjedelig trommesolo, så er det kun duket for mer fåreglis, to «What do you want?!?!» i mikrofonen og rett inn i en ansiktsmeltende «Painkiller». En av rockehistoriens mest høyfrekvente og intense metal-låter. Som låt så hardt at undertegnede visste ikke hvor han skulle gjøre av seg.
På buldrebass og stødig vugging på stedet hvil/rock, stod Ian Hill. Soldaten som har vært i Judas Priest sin tjeneste lengst. Og for en soldat. Lang og tro tjeneste, samt en stødighet av rang. Han får Radio Rock sin fortjenestemedalje i rockens tjeneste. Legende!
Og apropos legender …
Å gå av scenen for å bytte jakker og klær er en uting i mange band. Det er ofte smått klysete. Men en mann har perfeksjonert det. Vi mista tellinga etter jakke nummer 7. Og når mannen synger så legendarisk bra som Rob Halford gjør, så kan han bytte så mye klær han bare vil. Fordi det Halford gav publikum på Tons Of Rock er helt spektakulært.
Rob Halford er «like no other”. Han har behandlet stemmen sin som en «Turbo Lover». Fordi dette var ufattelig å høre på.
De høye tonene, timingen og trøkket. Rob Halford er en gud blant mennesker. Og med en stemme som når fra bunnen av helvete og lengre opp enn noen mennesker har nådd i fly. Og der jeg står med min «Wayne’s World» caps, så kjenner jeg på sitatet fra filmen. «We're not worthy!».
Fordi denne maktdemonstrasjonen fra et band med denne arven, denne kvaliteten og denne enormt inspirerende frontmannen gjorde at de som har kjøpt billett til denne festivalen fikk maksimal uttelling for penga!
ALL HAIL JUDAS PRIEST! WE'RE NOT WORTHY!