JUDAS PRIEST i Stavanger: Ikke faen om dette er siste gangen!
I kveld gikk vi blant Guder: Sånn som Rob Halford leverer her ser jeg ingen grunn til å pensjonere Priest med det første. Og for et perfekt sted å feire over 50 år med heavy metal: Rockaland!
Mange har sagt det i forkant av kveldens begivenhet i hockey-hallen DNB Arena: "Dette kan være siste gangen vi får oppleve Judas Priest på norsk jord". Men etter denne maktdemonstrasjonen tviler jeg sterkt: Vi MÅ få flere runder med Halford-magi i årene som kommer ...
Kvelden starter med en oppvarming som for enkelte i salen kanskje er litt i røffeste laget: Stoner-punk-kongene i Bokassa, med Tananger-lokalhelt Jørn Kaarstad i front. Til tross for at en del av bandets utstyr ligger på en flyplass i Tyskland, og at lyden er trøblete i starten – klarer trioen å sette fyr på hockey-arenaen med sine catchy riff, lånte Flying V-gitar og sin smittsomme spilleglede.
Et møte mellom dagens stoner-undergrunn og fortidens pionérer - samt nok en vanvittig fjær i hatten til Bokassa-gjengen som tidligere har turnert med selveste Metallica: Herlig valg av support!
...
I overkant av 5000 mennesker står klare for å menge seg med heavy metal-Gudene idet lyset dempes og et gigantisk, rødglødende Priest-septer senkes ned fra taket. En mørk stemme sier ett eller annet jeg ikke får med meg, det er for mange jubelbrølende rogalendinger rundt meg. Samma det, for der står de plutselig foran oss:
Rob Halford i gullfrynsefrakk med to hender på mikrofonen i kjent stil synger: «Let me hear the battle cry» og One Shot at Glory er i gang. Mannen er 70 år gammel. På samme alder som David Coverdale i Whitesnake, som her om dagen tok med seg hjelpevokalist til Hamar. Den slags driver ikke Halford med.
La meg bare slå det fast med en gang: Halford synger bedre nå enn sist jeg så ham - i 2018. Fyren når, tilsynelatende, opp på de høyeste screams og snatrer fram tekst på låta Lightning Strike som om han fremdeles har melketenner i kjeften.
OK, han er tidenes blekeste frontmann med grått skjegg og en nokså avbalansert fremtoning, men i svarte helsike som han synger der oppe. Bøttevis med «chorus-ekko» og effekter på vokalen får ikke hjelpe, vi hører alle at mannen kommer opp på de høyeste tonene på You’ve Got Another Thing Coming, og vel så det.
En fremmed rogalending bøyer seg mot meg på tredjelåta Freewheel Burning og spør:
«Hvor gammal er Rob, egentlig?»
«Jeg tror han er 70!» svarer jeg.
«Fy faan, for en STEMME!» utbryter den fremmede.
Jeg må bare le anerkjennende og se opp på Guden der fremme på scenen. Halford går hvileløst rundt på scenen, som et nervøst dyr i bur. En ulv? Kanskje, for han bjeffer ut teksten med perfekt timing og artikulasjon.
En rev? I så fall vet vi nå endelig hva reven sier, Ylvis:
«With victory, with victory ON HIGH!”
Og kveldens seier er ikke Rob Halfords alene.
Det er rørende å se gode, gamle Ian Hill traktere bassen på høyreflanken, sammen med gitarist Andy Sneap (som med bravur og vinnende vesen tar jobben for en syk Glenn Tipton). Trommis Scott Travis holder det hele sammen med blodtighte dobbel bass-trommer, mens Richie Faulkner sørger for over 5000 hakeslepp i hockey-isen med sine vanvittige soloer.
Men det er Rob Halford som er Odin denne kvelden. Sjefs-Guden sørger for kveldens første allsang på Turbo Lover. Twingitar-melodiene, som Priest var med og gjøre til allemannseie på 70-tallet, danser elegant ut blant alle dongerivestene og jakkene med Priest-merker på.
Og det går opp for meg:
Etter å ha sett Ghost, Alice Cooper og Megadeth i Oslo, Whitesnake og Europe i Hamar og Green Day i Ålesund de siste ukene … dette er første gangen det bare vrimler av metal-jakker.
Hva ER det med Rogaland og rock? ROCKALAND! Det er sy-på-merker av alle slag. Slipknot, Dimmu Borgir, Testament, Motörhead, Slayer, Metallica, Accept og Ratt. Jeg møter til og med en kar med hjemmelaget Iron Maiden – «Somewhere In Time»-button.
Jeg føler meg hjemme. Og hjemme, i denne sammenhengen, er Valhall. For oppe på scenen står Rob Halford og gauler som selveste Odin sjøl.
70-åringen synger bedre på låta The Sentinel her, enn på den snart 40 år gamle plata Defenders of the Faith. Jeg veksler blikk med flere publikummere. Heller ikke de tror sine egne ører. Hva er det Halford driver med der oppe?
Jo, han takker fansen for at bandets over 50 år lange karriere har vært mulig å gjennomføre, før bandet sjarmerer oss i senk med Rocka Rolla (1974). Etter nevnte Ghost-, Cooper-, Megadeth- og Whitesnake-konserter er denne kvelden herlig fri for lange trommesoloer og overflødig gitar-ronking.
Det går slag i slag:
Desert Plains med lekre bakgrunns-grafikker og Halfords glitrende paljettfrakk. Fram med Priest-septeret på Blood Red Skies og nydelig flerstemt vokal på Fleetwood Mac-coveren The Green Manalishi. Det danses på Diamonds and Rust og Faulkners soloer på Painkiller får kara foran meg til å se hverandre i øynene før de utbryter «FYYYYY FFFFFF …. !»
En sømløs tirsdags-kveld avsluttes med en 80-talls hitparade lagd av britisk stål: Electric Eye, Hell Bent for Leather (med den sedvanlige motorsykkelkjørende Halford inn på scenen), Breaking the Law og Living After Midnight.
Det blir ikke avfyrt så mye som en kinaputt-pyro denne kvelden, men hva skal man med slikt når man har tidenes mest virile 70-åring stående foran seg?
Siste sjansen til å få se Priest i Norge, sa du? Det tviler jeg sterkt på. Denne gjengen har mange turneer foran seg, hvis de vil. Gudene kan bare tenke tilbake på 14. juni 2022, så får de nok lyst til å gå sammen med oss vanlige dødelige igjen.