Jack White på Øyafestivalen!

VI BEKLAGER AT BILDENE ER TATT MED EN POTET. DETTE VAR EN IMPULS ANMELDELSE UTEN FOTGRAF TILGJENGELIG.

Queens Of The Stone Age måtte trekke seg grunnet sykdom. Skuffelsen var stor hos mange. The Smile, sideprosjektet til flere medlemmer i Radiohead trakk seg og. Det er røft. Men til glede for mange kom det en superinnbytter av rang.

Detroit sin garagerockhelt, vinylforkjemper, møbelomtrekker og bluessolo-innovatør Jack White.

Men leverte han alt han hadde?

Undertegnede er helt klart fisk på land når det kommer til Øyafestivalen, til tross for å ha støttet Øya i alle år. Er jeg blant klubben av surpumper som tenker at de fleste på Øya ikke er der for musikken primært? Ja, er nok det. Men Øya er fint. All musikk mellom himmel og jord og en oase for den musikalske altetende.

Men i år er det 25 års jubileum, og det gjør de ikke mye ut av. Og for å være litt ærlig, ikke på plakaten heller. Det er glissent. Noen lysglimt fra popen og rockens verden, men hvor er kanonene? Og når to store trekkplasterband ryker, så er det ekstra surt. Tons Of Rock hadde magre 10 års jubileum og feiret med et av de største bandene i rockens sin historie, Metallica. Selve milepælen de fleste rockefestivaler ønsker å nå.

Det er som om Øya hadde booka f.eks Coldplay, Taylor Swift, Beyonce eller Paul McCartney. Men det er skrantent med superstjerner på plakaten til jubileum å være.

Så Jack White blir stor på denne plakaten.

Og haraballet begynner sterkt og helt på tia. Nøyaktig 21:30 går hærføreren Jack White og hans firemanns hær på scenen og drar i gang med fuzzgitar, feite trommer, tjukk bass og heseblesende orgelspilling. Lyden er god og bandet har masse energi.

White og Co drar seg igjennom låter og høydepunkter fra hans brede diskografi, være seg The White Stripes, solomateriale eller The Raconteurs (Ikke noe The Dead Weather). De fleste låtene blir jammet hardt på og lekt med slik Jack White har for vane å gjøre. Ikke har han skrevet setliste heller. Det gjør han visst aldri. Det hoppes fra låt til låt på impuls og etter hva han føler.

White går titt og ofte til scenekanten og maner opp til allsang og trampeklapp. Han kommanderer scenen. Og ser ut til å være i knallhumør.

Og vipps, etter kun 55 minutter på scenen kommer hiten. Monsterhiten. Låta som har inntatt alle fotballstadioner og idrettsarrangement verden over. Låta som er selve parringsropet til drita fulle 22 åringer alene på ferie i Spania. Låta som har avlastet «Smoke On The Water» sitt riff fra å bli spilt når han ene på festen sier han kan «spille litt» gitar.

Låta er selvsagt "Seven Nation Army".

Og det er en soleklar sistelåt. Og vi får servert en heseblesende versjon.

Men så er det hele over. Etter en blank time. Med 25 min + igjen å kunne rutte med på scenen.

Man skal jo egentlig ikke klage, men jeg er usikker på om «kort, men godt» er et kort som headlinere på festival bør få dra. Siste band på storscenen på en dag. Og en artist som ikke har vært her til lands på mange år. Mange har lengtet etter å se Jack White.

Ser man tidligere festivalkonserter i sommer, så har publikum fått i snitt 1,5 time rock av Jack White og kompani.

Så under konserten savnet undertegnede ikke Queens Of The Stone Age sårt, men jeg tror neppe de hadde gått av scenen så raskt som dette.

Så litt skuffet er det lov å være. Faktisk. Til tross for muligheten at det kanskje kan være logiske grunner bak vi ikke vet om. Men uten å vite de så sitter man igjen litt skuffet.

Og ikke minst kjipt for enda en faktor som underbygger at 25 årsfeiringa til Øyafestivalen er hakket stusselig. Dessverre.