In Flames < Arch Enemy i Oslo Spektrum

Det er noe deilig med konserter som har co-headlinere. Man får på en måte pose og sekk. To band som passer sammen, på en kveld, gjerne med et kult supportband. To godt etablerte band som skal yte maks og levere en konsentrert pakke av alt de står for og låter som skal løfte publikum opp på kortest mulig tid. Ække no tid til krimskrams, kassegitar og støveldans. Det skal rockes.

Og det er to veteraner fra den svenske metallen som er på besøk. Arch Enemy og In Flames.

Med rutine og låter som strekker seg helt tilbake til nitti-tallet så må det jo bare bli bra!

Etter at Soilwork har varmet opp lokalet er det duket for Arch Enemy først.

Og bandet jobber hardt!

Lyden er panser, soloene plettfrie, tromme harde som juling og vokalist Alissa White-Gluz girer opp publikum, løper rundt, hopper og headbanger med glede. Sånn imellom all den brutale vokalen som hun spyr ut igjennom PA-anlegget treffer deg rett i mellomgulvet. Det er masse magi der.

Bandet oser spilleglede og jobber virkelig på scenen. Lyset, lyden, innsatsen. Alt er på stell.

Publikum koser seg med masse crowdsurfing og god stemning.

Men så kommer In Flames.

Det hele begynner med en slags intro av alle medlemmene på scenen med spotlighter. I akkurat noen sekunder per person så alle bandmedlemmene ser litt ukomfortable ut etter de første 5 sekundene alene. Det er nesten litt Spinal Tap-aktig. Men er jo litt kult. Ish. Ideen er god.

Også drar bandet ordentlig i gang.

Lyset umiddelbart blender enhver sikt til gutta på scenen. Men lyden er latterlig massiv. Deilig massiv. Jeg ser bort på desibelmåleren og ser volumet er litt jekka opp ja. Guffer litt ekstra på. Men det er bare deilig. Det skal låte stort.

Men man ser jo knapt en dritt. Det moses så inni helsikes på med flakkende strobelys og voldsomme horisontale lys bak medlemmene at det tidvis er umulig å se bandet fra avstand.

Men jeg kan leve med dårlig sikt og henholdsvis et aggressivt forsøk på å fremprovosere epilepsi? Ja. Det løser seg.

Og jeg koser meg glugg med blodtunge versjoner av låter som for eksempel «Deliver Us».

Men så biter jeg meg merke i en ting. Vokalist Anders Fridén sluntrer rundt slapt og fremstår nesten bare muggen. Og ikke på en kul "metal" type måte. Mer på en Phil Anselmo er sliten i år 2000 type måte.

Det har seg ikke slik at en energisk frontperson nødvendigvis er eneste vei til en god frontmann. Men det er lov å late som man liker å være der. Man lever tross alt ut mange hundre tusen mennesker sin drøm. Fridén fremstår så å si som om han bare vil bli ferdig, dra tilbake til hotellet og være i fred.

Og det gir en bismak når man føler resten av bandet prøver å gi litt av seg. Men alt man får er et repetitivt og i overkant intenst lysshow og en platt frontmann.

In Flames må jeg innrømme å ha sett bedre, selv om lyden var på nivå med blant annet Gojira i tyngde og kraft.

Men undertegnede vil ha en kraftpakke, ikke bare kraftig lyd.

Kjære Arch Enemy. Det er ikke en konkurranse, men denne kvelden vant dere.