Helloween: Alt en kan ønske seg, men likevel litt for mye

Sist jeg skulle se Helloween lå jeg og skalv i et telt på Metalcamp i Slovenia. Fem dager med festival hadde gjort sitt. Jeg hørte at gresskarene eksploderte og regnet over publikum langt der borte, men ble liggende. Helloween kunne jeg sikkert se snart igjen.

Det skulle ta ti år før jeg fikk sjansen på ny. Mye skjer i løpet av et decennium. Jeg har ikke bare blitt eldre, men også en elitistisk besserwisser som vrir meg ved tanken på timesvis med blodtysk power metal. Likevel var jeg gira og spent. Som gammel Helloween-fan har jeg alltid villet høre Michael Kiske synge med dem igjen. Jeg hadde derimot ikke forventet at han skulle gjøre det sammen med både Andi Deris og Kai Hansen. På “Pumpkins United World Tour” er nemlig alle Helloweens vokalister gjennom tidene med.

Helloween ble dannet i 1984, den gang med Kai Hansen på vokal og gitar. Michael Weikath spilte gitar, Markus Grosskopf var bassist og og Ingo Schwictenberg tok seg av trommene. Hansen syntes derimot det var utfordrende å synge og spille samtidig, så de hentet inn Michael Kiske etter debutplata “Walls of Jericho”. Med ham skapte bandet “Keeper of the Seven Keys” part I og part II, to bautaer i den melodiske power metal-sjangeren, der Helloween la grunnlaget for band som Edguy, Hammerfall og Stratovarius. Men gleden ble kortvarig. Hansen sluttet i bandet og det gikk til helvete med musikken. “Pink Bubbles Go Ape” (hæ) og “Chameleon” er katastrofalt dårlige album med mislykket humorpreg og lefling med pop og dansemusikk. Både Schwictenberg og Kiske ble sparket, og bandet mistet platekontrakten.

I 1994 tok Andi Deris over vokalistjobben, og han har blitt der siden. Utover 1990-tallet klarte Helloween gradvis å bygge opp fansens tillit igjen. Weikath og Grosskopf har vært med hele veien, og nå har line-upen vært stabil de siste tretten årene.

Ryktene hadde svirret i lang tid da det ble klart at både Kai Hansen og Michael Kiske skulle bli med i Helloween igjen. Borte var uvennskap og krangel og tilhengerne var i ekstase. Alt var som før - bare med tre vokalister og tre gitarister. Hjelp.

Fredag kom sirkuset “Pumpkins United World Tour” til Halden og Tons of Rock. Scenen er utstyrt med et kjempegresskar som ser ut som et hoppeslott, meter på meter med lys og Angry Birds-aktige animasjoner som backdrop. Trommesettet står oppi gresskaret, og det er bygget et trappepodium inni slik at alle kan løpe opp og ned fra den oransje klumpen. “Joda, det er bra, men det er litt Momarken over det hele,” overhørte jeg noen si. Jeg skjønner hva han mener. Det oppleves voldsomt, komisk og ekstatisk når åpningsnummeret består av syv personer som løper inn og gauler “It’s Helloween!”. For øvrig et smart valg av første låt. Det er jo “Helloween”.

“Dr. Stein” blir fremført som en duett der Deris og Kiske synger hver sin setning. Det er litt forvirrende, men også deilig å høre dem duellere med stemmene, omtrent seksti oktaver over det en normal mannsperson klarer å hoste frem. Kiske synger “I’m Alive” alene, og deretter fremfører Deris den moderne klassikeren “If I Could Fly”. Kai Hansen får skinne med hele tre låter fra “Walls of Jericho”: “Ride the Sky”, “Judas” og “Heavy Metal is the Law”. Og når allsangen begynner på “Power” blir en minnet på hvor mange slagere Helloween faktisk har. Det låter tøft og presist, og ingenting vitner om at denne gjengen noen gang har vært uvenner. Alle synger bra. Alle spiller bra. Så enkelt er det.

Det kan likevel bli noe ensformig med nitti minutters dundrende power metal. Helloween er for eksempel ikke det mest kreative bandet når det kommer til riffing. De har lent seg på sterke vokalister og raske trommer siden oppstarten og latt gitarmelodiene hvile. Men hei, de har tross alt sørget for at alle power metal-band vil spille A-F-C-G i 150 hver dag resten av livet. Det er da noe.

“How Many Tears” tolkes av både Deris og Kiske. Begge er dyktige vokalister, men der Deris er god, er Kiske en gud. Det får meg til å tenke at det ikke kan ha vært lett for Deris å svelge denne turneen. Han er den sangeren som har vært lengst i bandet, og han var med på å få Helloween ut av den kreative krisen tidlig på 1990-tallet. Men så kommer jaggu Kiske tilbake og er så overlegen at Deris’ rolle som frontfigur settes i skyggen. Det er rett og slett ikke plass til to-tre solister i bandet.

Episke “Keeper of the Seven Keys” kanskje Helloweens mest utfordrende låt. Det er også den første der det er antydning til slitasje i Kiskes røst, men han klarer likevel å gjennomføre med glans sammen med resten av bandet. Etter et slikt høydepunkt må en nesten gå av scenen, slik at effekten av å spille “Dovregubbens gitarrunk” blir ekstra stor. Denne flyter inn i enorme “Future World” og “I Want Out”. Svære gresskarballonger kastes ut mot publikum og stemningen er på topp.

Helloween kunne ha gitt seg der og fått til en perfekt avslutning på en hesblesende konsert, hadde det ikke vært for en runde med “hey, hey, hey”-messing mellom Deris og publikum. Men det hører liksom med når en bevitner en tysk power metal-demonstrasjon. Det var rørende, men merkelig. Teknisk, men rotete. Flaut, men gøy. Forvirrende, men riktig. Alt og alle en Helloween-fan noensinne kunne ønske seg.

Noen spørsmål står derimot igjen: Hva skal Helloween gjøre etter dette? Skal de fortsette som et sjumannsensemble? Skal de hive ut Hansen og Kiske? Bytte ut trofaste Deris? Gi seg? De klarer aldri å toppe dette

• helloween
• Tons of Rock
• Konsert
• Konsertanmeldelse