Konsertanmeldelse: — Hei! Torkil, 40 år. Og i går ble jeg KISS-fan!
Sist oppdatert 26. aug. 2019
Meg: Hei, jeg heter Torkil.
Alle: HEI TORKIL!
Meg: Jeg er 40 år gammel. Jeg har hatt en god oppvekst i Nord-Trøndelag. Masse rock. Ble en del metal også. En og annen dose med pønk. Men jeg …
Alle: Fortsett, Torkil.
Meg: Det er tøft for meg å snakke om dette, det er bare det at …
Alle: Vi er her for deg, Torkil.
Meg: I går skjedde det noe som er, ja hvordan skal jeg få sagt dette, både fantastisk – og forferdelig, på en måte ...
Alle: Du kan stole på oss, Torkil. Vi skal prøve å forstå.
Meg: Jeg … prøvde KISS i går. Tenkte det ikke kunne skade med et siste lite …
Alle: Hva skjedde, Torkil?
Meg: Det er bare det at … jeg ble hekta. Jeg er KISS-fan, for faen.
Alle: Velkommen, Torkil. Velkommen.
Meg: Hele denne tiden … Jeg visste det ikke. Før nå. Og nå er de … BORTE
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Stian Eliassen - Radio Rock
KISS har spilt sin siste konsert på norsk jord. Det skjedde 28. juni 2019 i Trondheim, og som du sikkert har skjønt nå: Det var ... avhengighetsskapende.
Det er umulig for meg å skulle mene noe om KISS uten å samtidig fortelle om oppvekst. Barndom. Storebror. Den første gangen. Den første låta. Du er herved advart. Liker du ikke anmeldere som skuer inn i sin egen navle innimellom, kan du slutte å lese her
Første gangen jeg så et bilde av Gene Simmons var på rommet til storebror på 80-tallet. Jeg hadde sneket meg inn der for å snoke i alt som var «forbudt» for lillebrødre. ViMenn-blader, bilder av Rambo, bazookaer, blod, gørr og klistremerke-albumet jeg ikke fikk røre (der Liverpool-keeperen med barten, Bruce Grobelaar var den tøffeste). Mellom noen Hardy-guttene-bøker og en bunke Fantomet-blader fikk jeg øye på en annen type samlekort på pulten til storebror: KISS trading cards.
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Jørgen Vigdal - Radio Rock
Hjernen eksploderte i en orgie av alt en niåring kunne ønske seg: Blod, nagler, økse-bass, demon-ansikt og flammer. Og hva var greia med den tunga? Var den ekte? Hvordan var den blitt sånn? Og hvorfor blør han i munnen sin?
Jeg oppsøkte alt jeg kunne komme over av KISS: Et bilde av Paul Stanley uten sminke i bladet «TOPP».
Og der stoppet det.
Ingenting på TV. Ingenting i kassett-hyllene på Shell. Tilgangen på populærkultur begrenset seg til Jahn Teigen, Anita Skorgan, Lasse Stefanz og Dire Straits. På et lite sted som Kolvereid sykla man sakte forbi de to husene som hadde parabolantenner på veggen, og drømte om all den forbudne frukten de satt og mesket seg med i det blå lyset bak gardinene.
Det ble ikke noe mer KISS på meg. De hadde uansett sluttet å bruke den kule sminken, fortalte nabogutten. Jeg fikk tak i en Maiden-kassett, det ble Metallica og Guns N’ Roses. Etter hvert Pantera, Rage og Faith No More. KISS ble liggende og vake i horisonten som en kuriositet som av og til dukket opp på Monsters of Rock-plakatene og på radio: «I Was Made For Lovin’ You» (Var det virkelig SÅNN musikk KISS spilte? IFØRT DEMON-SMINKE?)
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Stian Eliassen - Radio Rock
Jeg skjønte etter hvert at KISS var mer. «Du må høre på de gamle sakene», sa de. De tøffe karene med KISS-patch på dongerijakka. «Strutter». «Black Diamond». «Detroit Rock City». Blodtøffe saker, men det var for sent. Jeg hadde ikke plass til KISS i livet mitt, for nå var jeg på AC/DC-, Zeppelin- og David Bowie-kjøret. KISS ble som en Barclay-sigarett å regne i forhold til disse storhetene.
Jeg ga KISS en ny sjanse i Oslo Spektrum i 2017. Min store Pantera-helt Dimebag Darrell var tross alt GRAVLAGT i en KISS-kiste. Bassisten i Faith No More hadde tross alt reist til Norge i ens ærend for å spille inn Black Diamond sammen med Torgny Amdam, Knut Schreiner, Sigurd Wongraven og Tarjei Strøm.
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Jørgen Vigdal - Radio Rock
Men det funka ikke for to år siden heller. Tam konsert. Stemmen til Stanley holdt ikke. Lettglemt.
Jeg spiller dem på radio, og synes det er deilige avbrekk fra «Ride the Lightning» og «Powerslave» – men jeg går ikke og kjøper meg ei KISS-t-skjorte av den grunn.
Det er med dette bakteppet jeg ser KISS på Trondheim Rocks. Omgitt av gode barndomsvenner som har samme utgangspunkt som meg. De er skeptiske. Gleder seg til pyro-showet. Regner med å få seg en god latter, en hyggelig kveld med venner og kanskje en innsmugla karsk.
Så smeller det.
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Stian Eliassen - Radio Rock
Detroit Rock City. Oppbyggingen i riffet er perfekt for eksplosjoner. Flamme-inferno. Get up! Everybody’s gonna move their feet. Vi danser. Vi synger med. Rundt oss står tre generasjoner KISS-fans iført sminken til sine favoritt-karakterer: The Demon, The Catman, The Starchild, The Starman.
Jeg ser for meg bestefar som måtte smuglytte til KISS på 70-tallet fordi mor og far hadde hørt at de var satanister. Jeg ser for meg sønnen hans bla i vinylsamlingen til far. Hjernen som eksploderer når coveret til «Alive II» kommer til syne.
Jeg ser for meg barnebarnet som står der og legger ansiktsmaling sammen med bestefar og pappa. Jenta kommer ALDRI til å glemme denne kvelden. Dette er en kveld for evigheten, og nå sitter jeg faen meg og gråter på hotellrommet mitt mens jeg skriver dette.
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Jørgen Vigdal - Radio Rock
Jeg er lettrørt. Og det blir ikke bedre med alderen. Rock er 96 prosent følelser. Resten er show, myter, klær, pyro, utstyrsvalg, lys og koreografi. KISS er verdensmestre på den siste fireprosenten, det visste jeg. Men først nå, under den siste konserten de holder i Norge noen sinne, begynner det å gå opp for meg at «the hottest band in the world» også handler om følelser.
Store mengder følelser.
Det velter inn over meg. Fra jenta med The Demon-sminken. Fra den, i utgangspunktet skeptiske barndomsvennen, som nå står og gauler «Black Diamond» inn i øret mitt. Fra Paul Stanley som, tross sviktende stemmebånd, svever over oss og oser av kjærlighet til sin trønderske armé.
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Jørgen Vigdal - Radio Rock
Fra trommis Eric Singer, som overrasker oss med sin nydelige stemme i ekstranummeret «Beth». Fra Gene Simmons, som spotter den lille jenta med demon-sminken. Peker på henne. Og gir henne et ektefølt smil og et nikk som sier: «Jeg har holdt på med dette i 46 år på grunn av deg, far din og bestefar».
Og der kom tårene igjen.
Jeg heter Torkil. Jeg er 40 år gammel. Og nå er jeg KISS-fan.
(Her er forresten Bobby på 5 år og pappaen hans, som vi møtte tidligere på dagen:)
Kiss - Trondheim Rocks 2019 Foto: Jørgen Vigdal - Radio Rock