GRETA VAN FLEET: Guddommelig. Punktum.
Hva sier du nå, kjære skeptiker? Er det på tide å henge en edelstensjakke ved siden av naglevesten?
Sist oppdatert 4. juli 2024
Jeg er for sliten til å spare på kruttet. Fire dager med direktesending fra Norges største og vakreste festival har kosta krefter, så her er det bare å få det ut og gå og legge seg: Jeg gråt. Jeg jubla. Jeg lo. Jeg ristet på hodet. For hvordan er det mulig? Greta Van Fleet høres bedre ut live enn på plate. Totalt uforberedt fikk jeg i kveld, til tider, følelsen av at vokalist Josh Kizka åpnet en portal til gudenes rike.
Og det beste er måten han vandrer varsomt omkring i dette riket. Tripper florlett på sine paljett-tøfler mens han kysser føttene til storheter som Robert Plant, Greg Lake, Joe Cocker og Geddy Lee.
Har du lest helt hit uten å kaste deg inn i kommentarfeltet med en bøtte galle, regner jeg med at du er typen som faktisk gir et band en sjanse før du lar øksa falle. For ... skal tro hva de sier nå, alle skeptikerne som skulle "selge Tons-passet" sitt pga denne ene bookingen. Ganske utrolig med tanke på at amerikanerne aldri har spilt i Norge før.
Greta Van Fleet er bandet som har fått mer pepper i kommentarfeltene enn både Nickelback og Ghost de siste årene. Er du en av de som har kasta seg på hatbølgen kan du jo spørre deg selv: Hva sitter du igjen med? Lidenskap for rock er det i hvert fall ikke.
Men sånn har det vel dessverre alltid vært. De som våger å være annerledes får galle. For annerledes er de, Greta Van Fleet, allerede fra start. Aldri før har jeg sett et band løpe inn på scenen og bare posere som actionfigurer foran backdropen sin: en lekker ørken med et gigantisk sverd stukket ned i sanddynene.
Frontmann Josh hilser oss velkommen før han nærmest svever framover på scenen og trollbinder meg med sitt avslappede blikk og sin klokkeklare røst de neste 75 minuttene.
De to brødrene hans, Jake og Sam trakterer gitaren, bassen og pianoet med overbevisende energi og åpenbar respekt for 70-tallets rockestorheter. De balanserer stødig på deres skuldre, uten å kopiere en eneste tone. De covrer ikke. De stjeler ikke. De låner.
Det gjør alle.
Så må jeg jo si det gir konsertopplevelsen en ekstra dimensjon at de kler seg, sminker seg og ser ut som en blanding av egyptiske guder og Roger Daltrey på Woodstock (1969).
Vokalisten er Jaye Davidson i rollen som Ra i filmen Stargate (shit, den må jeg få sett igjen). Bassisten er den androgyne lillebroren til Aquaman.
Gitaristen er den friskmeldte, rusfrie veganerfetteren til John Frusciante.
Trommisen er Frank Zappas barnebarn, født med synkoper på beina.
Vakre gallionsfigurer der oppe på scenen som aldri kommer i veien for kveldens hovedrolleinnehaver:
ROCK. Punktum.
Rock, for faen. Vår felles interesse, ledsager, guide og inspirasjon i livet: ROCK. Trommer, bass, gitar, sang, munnspill og kanskje litt piano innimellom. Rock.
Rock.
Sjangeren som liksom skal drive og dø hele tiden, men der står de. Fremst ved barrikadene: ungdommen. Purunge jenter og gutter med prideflagg, bamser, lukkede øyne og glisende munner som synger tekstene de har lært seg fordi de har funnet favorittbandet sitt og hørt på dem daglig. Slik jeg gjorde med Maiden og Faith No More.
Tenk på det. De er DER nå. De har funnet gudene sine, og det kommer til å endre livene deres. Slik Metallica, Judas Priest, ZZ Top, Tool, Seigmen og Satyricon har endret livene til mammaene og pappaene deres.
Skal man gi poengtrekk må det bli for den i overkant lange gitarsoloen til Jake, under vokalistbrorens pustepause mot slutten av konserten. Og ikke minst den kalde (livsfarlige) trekken som værgudene vartet opp med utpå kvelden. Mang en shortskledd festivaldeltaker med 80-talls metal-tskjorte måtte lunte mot utgangen og dermed gå glipp av det fantastiske avslutningsnummeret When the Curtain Falls og festivalens jubileums-fyrverkeri.
Denne trønderen var heldigvis godt kledd takket være lang erfaring fra generasjonsfester på "lokalet". Og da blir man jo beint rørt av situasjonen: Tons of Rock, landets største festival avrundes av et band som samler besteforeldre og barnebarn i ren rocke-eufori. Det blir ikke bedre.
Høydepunkter:
Black Smoke Rising
Heat Above
Light My Love
Josh Kiszkas sangteknikk (inkl. sprellende tunge og gudebenådet falsett)
"Norwegian Wood"-klimpringen.
Sam Kiszkas pianospill
Josh Kiszkas mange trange, edelstensglinsende og ballestenskvisende drakter.
Guddommelig. Punktum.