Architects (Oslo Spektrum): - En albue i trynet, men det låter BØTTE!

Anmeldelse av Architects i Oslo Spektrum 30.01.24

Når jeg fikk med meg at Architects hadde flyttet fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum må jeg innrømme at jeg tenkte: «Jøss, det er en breial forflytting».

Jeg tok en liten sjekk på hva Architects ligger på i antall månedlige lyttere på Spotify for å få en slags følelse av «størrelsen» av lyttere til bandet og så at tallene ligger på litt over 2 millioner. Jeg vet jo at dette på ingen måte er en konkret eller korrekt fasit på popularitet, men det er en helt ok måte å få et slags overblikk.

Deretter sjekka jeg Blink-182. Det bandet jeg så når jeg var i Oslo Spektrum sist. 19,5 millioner. Og sist sjekket jeg Kvelertak, som ligger på litt over 129 tusen. Og jeg tipper Kvelertak kunne fylt Oslo Spektrum nå.

Men det er totalt urelevant fordi når jeg kommer inn midt i supportbandet Spiritbox sitt sett så ser jeg at det allerede har fylt seg opp med folk på gulv og tribune. Alle tvil om det var nok fans her til lands var bare å hive ut på glattisen. Fylt opp har det blitt. Og godt er det, fordi på scenen er det et fantastisk kult sceneoppsett.

3 enorme horisontale skjermer ligger i tre platåer oppover med sceneplass i hvert platå. Noe som gir ganske spektakulær effekt når 6 stykker står spredd rundt foran disse skjermene. Og disse skjermene hadde trolig ikke fått plass på Sentrum Scene uansett. Så Oslo Spektrum og Architects sitt visuelle uttrykk var en perfekt match.

Og dette er mitt første møte med Architects live.

Maskineriet som er Architects er finsmurt og veljustert. Til tross for at de er godt neddynket i metalcore sine noe forutsigbare og sjangertrekk. Men dette er fra øverste hylle.

Architects smeller på med blytunge breakdowns og tidvis fryktelige flotte majestetiske nesten-postrock-aktige partier og som publikumer kjenner man trykket av bandet nesten konstant. Og det er kanskje her den halvgamle gubben i meg våkner.

For jeg opplever trøkk i hele kroppen. Men lydmessig er jeg forvirra.

Det eneste som kjennes og høres skikkelig dynamisk «EKTE» live ut er vokalen og trommene. Og skarptromma høres ut som en god gammel plastbøtte. Riktig nok en litt ekstra tjukk i plastikken type bøtte, men fortsatt bøtte. Men vokalen og trommene høres ut som de ligger på et teppe av «resten» som ikke høres så organisk ut. Men i denne sjangeren er det vanskelig å høre. Hva er backingtrack med synther, attåt og ekstra gitarer og hva er "faktisk" gitarene som blir spilt av de på scenen? Det låter for så vidt massivt. Det er MYE og MASSE så å si HELE TIDEN. Og selv på de litt roligere låtene er det ØS og PØS. Så er ikke mangel på trøkk.

Men det gjør det tidvis vanskelig å få et organisk grep om musikken utenom vokalen som kjennes ut som det meste «menneskelige». Massivt, men kanskje ikke så menneskelig. Men som halvgammel gubbe, så er det jo det erfaringsmessig min oppfattelse av moderne metal og disse metronomstramme sjangerene, som for eksempel Metalcore.

Men det er jo noe fascinerende med det massive. Den soniske "Albuen" som smeller i trynet på en helt unik måte. Men fra mitt ståsted som gubbe som gjerne vil ha en litt mer organisk følelse i musikken, så er jeg ikke blind. For jeg ser hvor mye publikum tar av og den enorme stemningen som litt halvfrosne nordmenn som er drittlei holke utfolder i hopping, moshing og allsang. Det kan ikke bli mer organisk. Rene emosjoner. Så her er det ingen tvil… Architects kom, så og erobret. Med bravur.

Og selv om det ikke er min kopp te, så kjente jeg den albuen der.

Og jeg er glad for at jeg fikk den fra et band som representerer sin sjanger på høyeste nivå.