GREEN DAY-JUGEND I ÅLESUND: Folkefesten vi trengte nå
Ja, Billie Joe: Etter to år med Netflix, fotmassasje, dasspapir-hamstring, hjemmemiddager med kona og bleieskift var dette temmelig nært «the time of our lives».
Du vet når Reodor Felgen tråkker pedalen gjennom gulvet i Flåklypa Grand Prix? DER starter Green Day denne kvelden i Ålesund.
Og de ser seg ikke tilbake. Det er «Yeeeeooooo! Yeeeeeooooo!» og armene i været fra første låt. Green Day i Jugendbyen er post-covidfesten vi virkelig trengte nå. Gammel som ung.
Det er små sjuåringer på skuldrene til pappa. Det er folk som var godt voksne da Basket Case og «Dookie» erobret verden i 1994. Og meg, som 16 år gammel fan av mer «avansert musikk» prøvde å late som at jeg ikke likte Green Day på den tiden. Alle svarer vi Billie Joe Armstrong som best vi kan denne torsdagskvelden: YEEEOOOOO!
Så da har du skjønt greia. Det er klin umulig å være til stede på denne Green Day-konserten uten å gå smørblid hjem etterpå. Men la oss nå rykke tilbake til øyeblikket før Reodor tråkker til:
Weezer! For et genialt supportband før denne festkvelden. På en av de største scenene som er bygd opp på norsk jord skjønner Rivers Cuomo og CO at det ikke er annet å gjøre enn å gi folket en ren hitparade.
Fra åpningslåta Hashpipe til Beverly Hills, deilige sommertoner i Felles Like Summer, litt publikumsfrieri med norskkunnskaper ala «Håper dere kuser dere!», coverlåter som «Enter Sandman» og Toto’s «Africa» til avslutningslåta Buddy Holly.
Vi er klare for Green Day og Reodor Billie Joe er tydeligvis klare for oss, for her smeller de til med, etter min mening, den mest geniale låta si: American Idiot som åpningsnummer. Lydmannen klarer ikke å få fram bassen før helt på slutten, men det er det ingen som bryr seg om – så lenge vi får remje «And sing along to the age of paranoia» sammen med Armstrong.
Rett i Holiday fra det samme «Idiot»-albumet som revitaliserte bandet i 2004, deretter Know Your Enemy fra 2009. Billie Joe er den mest energiske frontmannen jeg har sett på leeeenge. Allerede på tredjelåta kjører han på med å invitere en unggutt med rødfarga hår opp på scenen.
Gutten får synge litt sammen med helten sin før han tar rennafart og stuper ut i publikum. Du skal være temmelig lei av livet hvis du ikke allerede er solgt på dette tidspunktet. Det er nærliggende å tenke: «Klarer de å følge opp DETTE resten av kvelden?»
Jadda. Ta det med ro. Snart 30 år med stadion-erfaring har lært Armstrong, bassist Mike Dirnt og trommis Tré Cool alle triksene i boka. De flørter seg gjennom Scattered fra «Nimrod», Boulevard of Broken Dreams, Welcome to Paradise fra «Dookie».
De er til og med innom Black Sabbaths Iron Man før de kliner til med Hitchin’ a Ride og deler opp Ålesunds storstue i to med «Heeey Hoooo!» Det blir aldri noen kamp på foppalstadion for ingen klarer å la vær å synge når det egentlig er «bortelaget» sin tur å hyle.
Og når du først har 16-17 tusen møringer i din hule hånd, hvorfor ikke bare stjele hemningsløst fra ett av bandene som la grunnlaget for denne typen stadio-fester på 70-tallet? Green Day kliner til med KISS-låta Rock N’ Roll All Night før de går tilbake til sine egne røtter med fortpønk-drivet på St. Jimmy.
Etter det er det ren hitparade. Det blir trangere og trangere framme foran scenen under When I Come Around, 21 Guns og Minority med pyro og full Irish Pub-stemning - før kveldens store høydepunkt for min del:
Billie Joe plukker nok en gang en unggutt opp fra publikum. «Kan du spille gitar?» spør han. Og det kan han, grabben. Mathias, som han heter, får utdelt en hvit Gibson som han hamrer løs på på Operation Ivy-coveren Knowledge. Den hysteriske gleden i ansiktet til ungguten smitter over på alle oss andre. Jubelen kan sikkert høres helt oppe i Molde når Billie Joe proklamerer at gutten får beholde den hvite gitaren.
Så er det rett i Basket Case, allsang og en sjarmoffensiv som beviser hvor mange hits dette bandet har skapt på 30 år. Selv om mange på stadion helt sikkert ikke eier et eneste Green Day-album runger allsangen på Wake Me Up When September Ends, episke Jesus of Suburbia med MENGDER av pyro, og til slutt Good Riddance.
Skal jeg likevel komme med et lite hjertesukk mot slutten her, må det bli dette: hvorfor ingen låter fra det siste albumet? Der var det jo noen kramgoda låtar som jeg gjerne vil høre live. Men, som Billie Joe synger på sistelåta:
«There’s something unpredictable, but in the end it’s right …» Så flerres den lyse sunnmørskvelden opp i fyrverkeri. Ja, det kan vi love deg, Armstrong. Etter to år med Netflix, fotmassasje, dasspapir-hamstring, hjemmemiddager med kona og bleieskift var dette temmelig nært «the time of our lives». Hilsen Green Day-jugend, Ålesund.