Green Day fridde og fikk "JA" fra Tons-publikummet
Tja. Ordet "publikumsfrieri" blir liksom litt slapt for å beskrive det som skjedde på Ekebergsletta denne torsdagskvelden. Publikumssamleie? Ja, noe sånt.
Konsertanmeldelse, Green Day på Tons of Rock 2025: Billie Joe Armstrong åpner egentlig Tons-kvelden sin et par timer før med et lite innhopp sammen med gamlekara i Sex Pistols på "Anarchy". Han ser beæret ut der oppe på scenen, og det bør han være. Steve Jones, Glen Matlock og Paul Cook i Pistols la tross alt grunnlaget for galskapen Billie Joe og Green Day revitaliserte med "Dookie" 17 år etter "Bollocks".
Så er det litt Weezer-kos på Vampire Stage før ALLE stormer mot hovedscenen. Allsangen er faktisk i gang FØR bandet entrer scenen, på Bohemian Rhapsody som spilles på anlegget. Tons-publikummet er så inne helvete klare for Green Day, etter en fantastisk dag med Zugly, Turbo, Pistols, Slomosa, Myles, Orbit etc.
Det neste som skjer er latterlig lite beskrivende for det vi skal bivåne resten av kvelden: En kanin kommer inn på scenen og vinker til tonene av en god gammal Ramones-klassiker før det søte dyret feilberegner en salto og går på trynet ned i fotograva...
Men kommer seg på beina ...
Kaninen er oppe fra hølet og vinker igjen, og godt er det. Men så er det dette poppunk-bandet da. Green Day entrer scenen og røsker oss alle ned i et kaninhøl vi ikke visste at vi har lengtet etter.
Hvor breialt er det ikke å starte festen med en av de beste låtene i katalogen, "American Idiot"!? Folk går av hengslene. Til og med en 46-åring som var mest opptatt av metal da Dookie-bølgen oversvømte MTV i 1994, må være med på hoppinga, skrikinga, allsangen og arm-viftinga.
Rask observasjon: De har sannelig fått med et par gitarister til og en keyboardist, noe en Maiden-nerd med letthet kan relatere seg til. Det bygger ut lydbildet og gir frontmann Billie Joe mer frihet til å gå ned på kne og fri til oss, gang på gang, med ÅÅÅÅÅ-OOOOO! Eeeeee-oooooo!
Jeg så Green Day i Ålesund for noen år siden og er så klart ikke overrasket over at bandet er i stand til å trollbinde et stort publikum, men det som følger etter åpningslåta er så beundringsverdig at det fortjener noen linjer her. 20 minutter med HITS, så blodtight levert av alle i bandet og med klokkeklar lyd: Holiday. "NO WAR!" skriker Armstrong, og leverer tekst som om det står om livet. For en som er på en Europa-utflukt fra dagens USA er det kanskje nettopp det det gjør.
Know Your Enemy. Mer allsang enn Ekebergsletta har levert så langt under årets festival. Timingen til Billie Joe vitner om godt over 30 år med erfaring og en meloditeft som vi alle misunner dette poppunk-geniet.
Boulevard of Broken Dreams. Vi er der ja. Blåser store, episke hits allerede. Hva er greia? Jo: de KAN gjøre dette, for de har så mange bængere i påsan. Den buler godt ennå.
Den vanvittige sjarmoffensiven kulminerer med Welcome to Paradise. Fy faen for en bassist Mike Dirnt er. I den grad det finnes "flinkis-bassister" i punken fremstår Mike som gullmedaljist på denne låta, etter Dee Dee Ramone, Rob Wright fra No Means No, Happy Tom og nordtrønder-legenden Eirik Øien, hehe.
Tré Cool bak trommene har ikke missa et eneste slag så langt og spiller så vitalt på den neste fortpønk-låta, at man kan begynne å lure på hva disse kara spiser for å holde seg så forbanna liflige.
Så kommer "nyhiten" Problems og litt Free Fallin'-allsang før 21 Guns og Minority går butt i butt. Har de BARE HITS? Hele veien klarer Billie Joe å få Ekebergsletta med på "armene i været"-, "få høre dere synge, Oslo"- og "nå må alle hoppe"-triksene sine.
Det er unge gutter og jenter med rosa hår. Det er pappa i Bergans-uniform og lysblå bøttehatt. Det er 9-åringen med Metallica-caps på skuldrene til Priest-nerden med svart patchvest. Plutselig er vi alle Green Day-fans.
Jeg klarer ikke komme opp med noe annet ord enn smått værbitte "MAKTDEMONSTRASJON"! For nå klinker de allerede til med Basket Case. Blodtight. Tons-publikummet går av skaftet. Noen av oss tenker vel at dette er slutten, men nei da. Vi har jo glemt at de har When I Come Around i skuffen. Og When September Ends.
Da må det da være tomt for hits. Øøøøøh:
Punk-operaen Jesus of Suburbia. Pyro. Konfetti. Det trykkes på alle knappene. Jeg er solgt. Dette er fasit på spørsmålet "hvordan skal man gjennomføre en perfekt rockekonsert". Jeg møter en gammel kompis som pleide å være litt sånn kresen og skeptisk til catchy, poppa musikk. Han er enig. Han er solgt han også.
"Happy Pride" sier Billie Joe og framfører et nydelig encore med "Bobby Sox" + den sedvanlige "vil du værra med mæ hjæm"-gitaren og Good Riddance før fyrverkeriet setter punktum for det som må være det råeste som har skjedd punk-norge siden Sex Pistols på Pingvin Club i Oslo, 1977.
Tons of Rock har nok en gang hevet lista. Folkefesten på sletta blir bare større og større. Hva i helvete kan toppe dette?