FOO FIGHTERS I BERGEN: Er han egentlig så jævla bra?
Etter denne konsertopplevelsen må jeg si at det er mye som tyder på at svaret er «ja». Hvis du ikke lar deg sjarmere av denne mannen bør du snarest ta en telefon til fastlegen.
Sist oppdatert 1. juli 2019
Sa jeg «mannen»? Jeg mente «mennene og kvinnene». Jeg mente i hovedsak Dave Grohl, Taylor Hawkins og fire smørblide kordamer (deriblant Grohls datter Violet). Her er det så mye spilleglede og trykking på de rette knappene at karisma-meteret er sprengt allerede etter tre låter. Selv ikke de begredelige øl-, mat- og dassfasilitetene på Koengen er i nærheten av å ødelegge denne torsdagskvelden i Bergen-sola(!).
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Først vil jeg bruke litt plass på to supportband som virkelig fortjener å bli nevnt. Først ut er Frank Carter & the Rattlesnakes. Moshpit på en salongbrisen konsertarena før Barne-TV (for lesere født etter 1990: det betyr klokka 18)? Det er faen meg en bragd.
Den rutinerte vokalisten Carter trosser det teite «moshpit forbudt»-skiltet som møter publikum i døra, hopper ned fra scenen og fyrer opp til dulte-fest på asfalten. Og han deltar selv, mens han synger. DET er ekte rock det.
Frank Carter and the Rattlesnakes, Bergen 27.06.2019 Foto: Torkil Torsvik, Radio Rock
Så velter Kvelertak inn på scenen og peiser på med de deilige riffene vi er blitt så glade i. Dette er min første kveld med bandet uten Erlend Hjelvik på vokal, og det blir en oppløftende affære. Etter å ha fulgt Ivar Nicolaisens frontmann-karriere i mange år, er jeg ikke i tvil om at han er i stand til å fylle skoa til Hjelvik.
Barbaren med ugla på hodet er erstattet med en ravende viking, drittings på Odins mjød og kanskje en fluesopp eller to.
Kvelertak, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Sceneteknikerne løper halsende etter og tørker opp mjød, svette, mer mjød og spytt fra dette siklende villdyret, som trosser det teite «crowdsurfing forbudt»-skiltet og ramler ut i folkehavet. Imponerende nok klarer Ivar samtidig å levere vokalmessig med et, som alltid, blodtight Kvelertak i ryggen.
Kvelertak, Bergen 27.06.2019 Foto: Torkil Torsvik, Radio Rock
Nordavinden prøver seg med noen kalde gufs over Koengen, men må vike for varmeskjoldet Frank Carter og Kvelertak har bygd rundt de fremmøtte. De skal ha mye av æren for at festen når kokepunktet allerede når kveldens storsjarmør entrer scenen med energiske «The Pretender».
(saken fortsetter)
Dave Grohl fylte 50 tidligere i år, men det gir han tydeligvis en lang faen i. Det er løpe-gitar-shredding, headbanging og de velkjente Grohl-vrælene fra første sekund. Det er litt flaut å innrømme det, men dette er første gangen jeg ser Foo Fighters live – og allerede etter første låta er jeg overbevist.
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Overbevist fordi Dave Grohls fremtoning gjør meg sikker på at han elsker å gjøre dette. Sikker på at han virkelig mener det han formidler. Sikker på at pakka han leverer er ekte. Ikke noe spill for galleriet kun for å opprettholde image og bevare tittelen «rockens gentleman». Ekte spilleglede = ekte rock. Så får de som synes det blir «litt mye» Dave Grohl for tiden bare holde seg hjemme.
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Videre i settet plukkes det allsangvennlige hits fra hvert eneste album, unntatt Sonic Highways (heldigvis). «Learn To Fly», «The Sky is a Neighborhood», «Times Like These» og min favoritt fra den litt vel strømlinjeformede katalogen etter årtusenskiftet: «Rope». Fremført så tight og sikkert at en nesten skulle tro de har holdt på med dette i 25 år
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Det blir mye Dave Grohl-prat her, men jeg kjenner jeg blir like starstruck av å se trommis Taylor Hawkins jage på ride-cymbalen bak det herlig spartanske trommesettet sitt (færre trommer = bedre trommis, spør du meg). Det velkjente gliset sender blå-hvite stråler helt opp til «gratishaugen», ikke ulikt selve kongen av tannbleking, Barry Gibb (som Hawkins har valgt å dekorere basstromma si med).
Samspillet mellom Grohl og Hawkins er sjelden vare i rockebransjen. Det har selvsagt sine sår dette vennskapet, blant annet fra tiden Grohl valgte å legge bandet på is og heller spille med QOTSA. Jeg er en bløthjertet rockeelsker som liker å grafse i slike interne feider, rusmisbruk, basketak og personlige tragedier - og jeg skal innrømme at jeg blir rørt her jeg står og ser de to sammen på scenen. Ekte vennskap = ekte rock.
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Det er nå en gang slik at Grohl og Hawkins utgjør blikkfanget i Foo Fighters (gitarist Chris Shiflett har skjønt dette, og gjør så lite utav seg at han fremstår mer som en «hired gun» enn en leadgitarist). De gangene jeg blir litt mett av Grohl/Hawkins lar jeg blikket falle på gitarist Pat Smear og lar tankene fare. Første gangen jeg så ham var på Nirvanas legendariske MTV-Unplugged, der Pat var tatt opp som et fjerde medlem. Der satt han med sin vakre Buck Owens-gitar i rødt, hvitt og blått og jeg tenkte «hvem faen er han der»?
Og så blir jeg rørt igjen. Tenk så lenge Smear og Grohl har holdt på med dette sammen. Nok et vennskap med dype sår fra den tiden Grohl drev og byttet ut bandmedlemmer som en annen drittunge med fotballkort i skolegården. Ja, «rockens gentleman» har definitivt sine riper i lakken, men han polerer for tiden så Turtle Waxen spruter
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Blant annet ved å gi mer og mer plass til Hawkins. Først med en obligatorisk trommesolo der det hvite gliset heves fem meter over scenegulvet på en fiffig stålkonstruksjon. Deretter ved å sette seg bak trommene selv og overlate scenekanten til en David Lee Roth-spandex-spradende Hawkins som synger en (faktisk) ganske kul versjon av Queen/Bowie-klassikeren «Under Pressure».
«Hva faen er klokka egentlig?», roper Dave Grohl – og sikter til sola som fremdeles henger høyt over Vågen. Mysing mot gasskula er et tilbakevendende tema når utenlandske band spiller i Norge sommerstid. «I like playing in the dark», fortsetter Grohl, forståelig nok. De har tross alt drassa med seg noen trailer-lass med lysutstyr og skjermer, som må spille andrefiolin bortimot hele konserten før sola dupper under horisonten
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Overraskelser som en cover-versjon av Ramones-klassikeren «Blitzkrieg Bop» og et forsøk på å vekke til live låta «Floaty» (1995) på oppfordring fra en skrikende publikummer, bidrar til å presse mer luft inn i Foo-ballongen. Men det er en tydelig sliten gjeng som avslutter ballet med «Everlong». Forståelig nok det også. Frontmannen løper rundt og vræler to timer i solsteik som om han fremdeles er 25 år gammel og nettopp har starta nytt band etter tapet av Kurt Cobain.
Som førstereisgutt var jeg mest nysgjerrig på om ryktene og mytene rundt Dave Grohl er sanne. Er han virkelig så jævla bra fyr som alle skal ha det til? Er det virkelig slik at Foo Fighters bare MÅ oppleves live?
Svaret er ja
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock
Litt surmuling til slutt hører med. Som han jeg sto sammen med i dass-køa sa på kav bergensdialekt: «Her har de arrangert konserter i 25 år, og de har faen ikkje endret på en dritt». Altså, Bergen: Når dere inviterer oss på en konsert som varer i nesten seks timer må vi kunne forvente mer enn sju meter pisserenne på 10 000 mann og et lite knippe dassbrakker fra nittitallet til damene. Do-køa er i tillegg plassert slik at den danner mur foran øl-salget der det attpåtil venter et Cashless-system som bør avgå med døden sporenstreks (betale med kort for å få et nytt kort å betale med slik at vi skal glemme å bruke opp alle pengene våre? WTF.).
Mulig det var bedre forhold lenger bak, men så var det dette «Front field»- konseptet da som jeg heller ikke har mye til overs for. Hva er greia med å dele arenaen i to der de som betaler mest får stå nærmest scenen? Det bryter med alt denne musikk-sjangeren står for. Det fører til at mange av de største supporterne av både oppvarmingsband og hovedattraksjon må stå 30 meter fra scenen og vræle, mens ansatte i godt bemidlede bedrifter som har mottatt spons-billetter får stå foran. Det er IKKE ekte rock.
Koengen, Bergenhus Festning: Terningkast SKJERPINGS.
Frank Carter, Kvelertak, Foo Fighters: Terningkast JAAA
Foo Fighters, Bergen 27.06.2019 Foto: Stian Eliassen, Radio Rock