Gluecifer: Flammetatoveringer og strobelys!

Å herregud. Nå må vi ta flammetatoveringen tilbake. Bare å booke time på nærmeste tattis-sjappe! Ding Dong Doktor! Bitches is back.

1.år etter gjenforeningskonserten på Sentrum Scene står en verdens største Skandirock-skatter på scenen igjen. Dette i byen rett utenfor der det hele startet…. Og ikke minst, sluttet.

Selv om bandet egentlig er fra Bærum, er de en helt essensiell del av det lydbildet som mange kaller “Oslorocken.” Gluecifer som så mange andre band vi er glad i, formet seg bokstavelig talt i hovedstadens mørke rockebuler på 90-tallet.

Jeg er nesten sikker på at jeg så Martin Dynna på scenen. Dynna er en levemann, legende og ikke minst daglig leder på Karl Johans beste hjørne. En av landets lengstlevende EKTE ROCKEPERLEPUB! Om det var han jeg så snike rundt på scena i går som trommetech, eller hva i all verden jeg trodde jeg hadde det vært logisk. Den puben har fostret opp hele bandet.

Gluecifer, Rockefeller 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock.

Bandet sa før de satte kursen mot nye spillejobber i fjor at de gledet seg til å møte folk igjen. Både på festivaler og kjente scener i Norge og Europa. Gluecifer ble bortimot lamslåtte over den enorme responsen Oslo-showet fikk da de satte seg tilbake på hesten igjen. Så da ble det mer....

Det er bare å sitere trommis Danny Youngs livsmotto: More is more.

Etter gjenforeningen som tok hele 13 år, står de atter en gang på scena i byen der vinninga gikk opp i spinninga.

Fra 1994 til 2005 var de blant norsk rocks aller største, men så skjedde det andre store ting som kom i veien for motivasjon og ambisjon.

Nøyaktig 1 år etter gjenforenings-festivalen på Sentrum Scene holder de fortsatt koken. OG de er bedre enn noensinne….

Jeg mener bestemt at låtene går myyyyye kjappere på plate enn de gjør live. Rockefoten trampa dog hissig avsted så fort de hadde fått unna et par låter.

Nostalgi rett i fleisen fra første låt. Et DRØNN lekkert utvalg av låter fra "Ridin 'The Tiger" (1997), "Soaring With Eagles At Night To Rise With The Pigs In the Morning" (1998), "Tender Is the Savage" (2000), "Basement Apes" (2002) og "Automatic Thrill "(2004) skapte Gluecifer rabalder fra første riff for et noe bedugget Rockefeller.

GLUECIFER skal faen meg ha for at de på bare noen få år skapte hele katalogen sin. Fra 1994 til 2005 la de inn imponerende arbeid på albumfronten. Den ene skiva bedre enn den andre, spør du meg. Personlig er det “Automatic Thrill” som gjelder for meg, selvom jeg har hengt med på Glue-lasset helt siden krigen. Husker “Dead Sheriff” et lokalt rockeband i Drammen varma opp noen giger for dem. Og det skulle ikke mer til før jeg og venninnene mine hang i tottene på de stakkars kara i håp om å få møte gitarist og solstråle Captain Poon. En mann som jo absolutt alle med respekt for seg sjøl var småforelska i på 90-tallet.

Gluecifer, Rockefeller 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock.

Den beste låta uten tvil (!!!) er “A call from the other side.” Som vi for øvrig fikk servert i går til min og mange andres store glede.

I 1997 kom debutalbumet. På den tida hadde deres felles landsmenn i Turboneger etablert seg godt ute på kontinentet. "Ass Cobra" kom i 1996. Kombiner dette med at grabbarna i HELLACOPTERS ga ut "Supershitty To The Max" samme år og styrte den skandinaviske rockescenen med jernhånd. Jernhånd og caps med øra bretta mellom de lange lokkene og skallen.

Gluecifer, Rockefeller 2019. Foto: Kenneth Sporsheim, Radio Rock.

The Holy Trinity of Scandinavian Rock!!!

X-antall rockeband stod på hue og ræva for å høres like fete ut. De kjempet tappert etter grungebølgen ebbet ut oppi norden. Og man skal være meget stolt av det faktum at det var slik skandirocken ble skapt. Gudene veit hvor mange andre band som hadde samme drøm som Glue.

Men: ingen kom opp på nivå med GLUECIFER, TURBONEGRO, og HELLACOPTERS.

Hva gjorde at de appellerte til så mange? Midt på nittitallet var punkhypen i ferd med å legges død, grungen hadde forpesta hele samfunn med rocketryner, det var for mørkt og dystert og sippete.

Selv de mest hardbarka heavyhuene, sortmetall-entusiaster og punk- og hardcore-fans ble ømme og løse i gliset i møte med det Gluecifer leverte. Og leverer igjen!!!

Glue er uimotståelige.

Takk for i går! En festaften med glitrende godt komponerte rockelåter, dandert med legendariske klisjéer og helvetes mye ild og entusiasme.

Å herregud. Nå må vi ta flammetatoveringen tilbake. Bare å booke time! Bitches is back