EVANESCENCE - Gothdronninga tilbake på tronen

Amy Lee, vokalist og gotisk stil-ikon. Dama besitter også uten tvil en av de mest gjenkjennelige vokalene i moderne rockehistorie. Og i går fikk Oslo oppleve Evanescence i en ytterst mektig atmosfære.

Stemmen til Dronning Lee er mildt sagt i vater i går kveld. Man blir rent trollbundet når den elegant vrenger seg ut av en angelisk, nesten magisk intro og dundrer videre inn i et åpningsnummer som eksplo-fucking-de-rer (!!!) i hardslående full fres.

Sant skal sies, vokalen er ikke beinhard, men den er sterk. Stødig, sårbar og så nådeløs at hvertfall jeg fikk alt mitt 2000-talls musikksnobberi og påtatte fordommer oppløst og forvitret.

Evanescensce mine damer og herrer: Det er dritfett!

Ja, der fikk jeg det banebrytende bandet og alle deres følelser måka rett i det hardbarka heavyrocktrynet mitt. Jeg skjønte det bare sekunder inn seansen. Det er bare å innrømme en gang for alle at selv den mest kommersielle varianten av nu-metalen… Den traff meg i hjartet den gang da - og det gjør den enda. Det var bare ikke kult å si til alle stoner og doom-entusiastene jeg brukte fritiden min på rundt det tidlige 2000-tall da det hele begynte...

Djesus! Godt å endelig kunne si dét høyt. Jeg kan til og med rappe feilfritt til samtlige av både Linkin Park og Lim Bizkit sine største slagere. Brutal Truth! Meeeeen, det er ikke helt poenget med denne omtalen. Og slettes ikke band til øvrig sammenligning. Nå må jeg også lære meg Evanescence så jeg kan sjunga med! For gudene og avgudene skal vite at det ble sunget en hel del blant publikummerne i Spektrum i går.

Jeg ble jo rent inspirert.

Såre emosjoner er vel greit det, så lenge man har sinna tryne og knyttenevene godt knytt sammen. Dette enten i været eller i bukselomma. For det er jo en noe småpervers og frekk kombinasjon av musikalske hybrider som føres an her. Det vil jeg påstå.

Dæven disse fansa tørre å føle en hel del! De følte jo mer enn alle monarkistene verden over da Elton John leverte ”English Rose” i begravelsen til Lady Diana. Og da skal jeg love deg jeg grein. Så ingen grine egentlig altså, men jeg opplevde at publikum var grepet og fokuserte som jeg sjeldent har sett.

”The Bitter Truth” lyder siste album. Det er9 år siden Evanescence sitt forrige leveranse.

Som forventet er lydbildet preget av sinne og kynisme, det er jo noe av konseptet.

De, tunge, bitre tonene vever seg gjennom hele settet som en kveilende slange. Det er mørkt i abyssen. Man vil grine i abyssen.

Bitterheten er allikevel ikke fullstendig. Amy tar til ordet mellom låtene og avslører at hun tross alt bare er frontfigur i et erkeamerikansk band. Og som ekte amerikaner som vet å sette pris på stor suksess, setter hun ord på hvor hvor takknemlige de er. Hun viser ydmykhet over hvor de er, hvorfor de er der og sist, men ikke minst: Hvem som står foran de. Det er aldri feil å anerkjenne sitt publikum på så genuint og ærlig vis.

Det er et tydelig følelsesmessig katarsis på albumet som vi også fikk live i Oslo Spektrum i går. Vreden (bittherheten og sannheten) trekkes utav Amy Lees personlige erfaringer med blant annetkvinnehat i musikkindustrien gjennom de to tiårene hun har laget musikk.

For ei som foretrekker litt mer kaos, vær, vind og tempo musikalsk blir det av og til noe ensidig gjennom settet. Låtstrukturen og helheten oppleves etterhvert som ganske forutsigbar. Når bandet ikke smeller til med de aller største hitsa, forblir Evanescence ganske repeterende med sitt nye materiale. Men, husk at jeg lytter med utrente ører enda. Salen så ut til å elske det de fikk servert.

Som en selverklært nybegynner på hele nu-metal/hardrock møter emo-konseptet synes jeg allikevel nesten det er vanskelig å skille mellom enkelte låter. Av og til blir det litt meget av ren og pen vokal som leder an hele veien. Jeg skulle likt litt mer genuin vrede i vokalen. Vrede som et friskt dragepust hadde gjort seg så man kunne kjenne det varma litt i kinna.

Allikevel: Jeg vender tilbake til at den typiske, tunge, gripende lyden som kjennetegner bandet åpenbart tåler det emosjonelle kraftsenteret av en vokal som Amy leder an.

Dette uten at man skal glemme å se mot de øvrige medlemmene i bandet. Der har du et knippe ekslusivt utvalgte musikere.

Bare fordi dama i front er den store stjerna må man aldri glemme at det er alltid paaaarty in the back- når det er BIZNIZZ in front!

Bandet har noen seriøst mektige øyeblikk der oppe, det er ingen tvil om det.

I dag er Amy Lee bandets eneste orginalmedlem igjen – I Oslo stiller hun med med nye medlemmer (og tidligere medlemmer med nye roller) inkludert gitaristene Jen Majura og Troy McLawhorn, bassist Tim McCord. Ja, og trommeslageren Will Hunt som i mine øyne er den største rockestjerna der oppe. Fy faen. Han er HÅRD!

Jeg siterer en pressemelding bandet ga ut tidligere i år. Den taler for seg.

“Ladies and gentlemen, we have some very big news to share.

Introducing our new guitarist… TIM MCCORD!!

After 16 years in the band as our rock solid bass player, Tim is taking a turn on his original instrument. Spoiler alert- he’s great at it. After 16 years in the band as our rock solid bass player, Tim is taking a turn on his original instrument. Spoiler alert- he’s great at it.

And on bass, it is our extreme pleasure to welcome the incredibly talented Emma Anzai of Sick Puppies! We’ve been friends and fans for years, and the time has finally come to join forces.

Emma will be pulling double duty as we have some shows with Sick Puppies coming up soon, so get ready for that! We are all very excited to bring this new formation to the stage for the first time in Athens on June 5. See you soon!”

Noe sier meg at det ikke vil ta et tiår til før vi hører mer av dette. Vel blåst!