Godsmack: - Et grungy smekk på labben

Scenen på Rockefeller minner om en svunnen tid for min del. 90-tallet.

Godsmacks signatur-sol er på plass i mørket. Via intervaller gjennom hele settet skinner solen i form av pyroteknikk og enestående lysdesign. Jeg er splitter ny novise i disse bandas - (Shinedown, Godsmack, Five Finger Death Punch etc....) musikalske univers. Så jeg får trå varsomt i min omtale....

Disse svære, internasjonale banda som knapt selger ut Rockefeller (det er lov å underdrive,) og som pressen oppi nord viser liten om ingen interesse for er størst for de det gjelder.

Nå er ikke komboen grunge og metal (sorry to say nu-metal) alltid like lett fordøyelig for en gammel stabukk. Men, vit at Godsmack har stått på barrikadene siden post-grungen på slutten av 90-tallet. Det er intensiteten, de beintunge partiene og den erke-amerikanske tilstedeværelsen som gjør at jeg faller for Godsmack i sin helhet.

Godsmack, Rockefeller 2019. Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock

Fra andre etasje så jeg ned på gulvet og smilte: En jevn strøm av ølglass og knyttenever og dulting og bulting. Ikke den største moshpiten, men det var tilstander.

Det er nesten en manisk energi fra start til slutt. Godsmack har allikvel en slags raffinert makt over musikken.

Den Boston-baserte kvartetten, med vokalist Sully Erna i front har brutt barrierer i metal/rock-sjangren mye på grunn av nettopp: Hans vokal. Den bryter igjennom, og er renere enn andre metalvokaler der det growles, gryntes og vræles over en lav sko. Det gjør lydbildet noe "lettere å forstå" og man kan som i den reinspikka nu-metallen henge lettere med på tekstene enn hos mange andre av dagens metal-acts

Godsmack går på scenen som de halvgudene de er, og man vet med en gang at her står et band med lang historie. Sully Erna og bandet er på veien bevæpnet til tenna med deres nye album, "When Legends Rise."

Gutta bød på en rekke spor fra den nye skiva i settet inkludert deres nyeste nr. 1 hit, "Bulletproof" - så vel som eldre Godsmackmateriale.

Godsmack, Rockefeller 2019. Foto: Kenneth Sporsheim - Radio Rock

Alle som har fulgt med littegrann i rock and roll tabloid-sladder-timen har fått med seg at det har vært debatt om hvorvidt Godsmack er - eller prøvd å være en "Alice In Chains-ripoff." Alice in Chains legendariske album "Dirt" byr til og med på et låt kalt GODSMACK....

Nå skal ikke jeg banne i kjerka, så jeg sier heller det så pent jeg kan: Hvis du ikke kan høre forskjellen mellom Layne Staley & Sully Ernas både stil og stemme, eller Jerry Cantrells intrikate gitararbeid vs Godsmacks enkle riffing - er det fordi du ikke vil. Eller fordi du aldri hørte på Alice in Chains.

Men før du som Godmsack-blodfan nå begynner å krølle opp knytteneven: Nivået på Godsmack er jævlig bra og jævlig enkelt. Å oppnå den massive effekten i all sin såre enkelhet er hva Godsmack briljerer på: Og enkelhet kan være mektig i seg selv.

Hele gigen har gjennomgående tøffe instrumentale partier! Stødig, seigt, tøft og hardt. Det er liksom ikke noe å mislike. Den eneste ulempen er at de litt for enkle gitarriffene bryter ned mitt personlige behov for at blodet skal syde og at det skal tyte røyk ut av øra mine på søndagskvelden.