Dream Theater: Progrock som krever en viss IQ

"En låt som er kortere enn fire minutter er ikke prog."

Dream Theater er metal for de komplekse og avanserte. Jeg tror faktisk man må ha over et visst snitt i IQ for å i det hele tatt skjønne greia. Min IQ er dessverre ikke heeeeelt på nivå med Einstein og Magnus Carlsen. MEN, som alle vet: Hjernen er en muskel man kan trene. Og i går løp hjernen min Grete Waitz-løpet - rett etter å ha løpt New York Marathon.

Ja, det var en kort pause mellom settene. Rakk å tørke svetten fra panna og gre håret ned fra nakken i det minste!

Dream Theater - Oslo Spektrum 2020. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.

Etter å ha skreket at jeg “blødde i øra” da jeg så de på Tons of Rock i fjor, satte jeg meg med ydmyk ny attitude. Fra å være komplett tverr, sur og full av motstand til hele sjangeren “progrock”, til å ville være med på moroa.

Jeg innser at jeg må ha hatt både solstikk, dehydrering og Slayer-abstinens i systemet under Tons. Dream Theater et lynraskt, hardtslående band som skinner best i mørket. For dette var veeeeeldig mye tøffere!

Dream Theater - Oslo Spektrum 2020. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.

Etter gårsdagens konsert åpna jeg en ny musikalsk dør. Tross iherdig, inngrodd, prematur, beinhard motstand.

Dream Theater fyller Oslo Spektrum med store, følelsesladde og tunge musikalske eksperiment. Det er betimelig å melde at dette bandet har skapt noe helt ute av denne verden. Grunnen til at jeg plages mer eller mindre gjennom hele forestillingen, er rett og slett at jeg har "enklere" tungrockpreferanser og foretrekker mindre alvor. Mer hårspary og latterlige spandexbukser i monitor takk!

Kreativt sett ligner ikke det jeg opplever denne kvelden på noe annet jeg har vært med på. Om det er bra eller dårlig - det er opp til fansen å bestemme!

Som DT-novise - og av respekt til både bandet og fansen - velger jeg å la det bli med dette: DREAM THEATER har krabba inn i hjernen og kroppen min også! Etter gårsdagens konsert åpna jeg en ny musikalsk dør. Tross iherdig, inngrodd, prematur, beinhard motstand.

Dream Theater - Oslo Spektrum 2020. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.

If someone is feeling out of sorts or detached, it’s a great time to bring them in and restate why we are here and what we are trying to do - John Petrucci

Dette er komplekse saker. Rørende på en måte. Dream Theater forteller via sine respektive instrumenter dype historier. Alt dette forankret i et virvelvindorkester på 5 mannfolk. Man må jo bare bli helt blåst av banen.

DT bedriver magi på et så svimlende høyt, sofistikert nivå at selv de beste musikerne i dine villeste drømmer (og mareritt) hadde trengt teleskop for å forstå terrenget.

Jeg synes det som sagt blir for meget til tider. Men hvem faen er jeg til å vurdere. Minus i progrock-IQ, oppheng i 80-talls-heavy og Thrash. Det er vel en fin forklaring på min skepsis.

Jeg liker brøling og flying V. Skal sies at jeg tror jeg så en synth der som var forma som en kjøttøks! PLUSSPOENG... IGJEN!

Dream Theater - Oslo Spektrum 2020. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.

Kvelden ble en slags sjuk trip gjennom helvete og tilbake.. En bråvåkning kan man vel si.

Jeg tenker det må være en meget god følelse å stå sammen med sine likesinnede i "Metalens Mensa-Milits" å få servert den ene radbrekkende låta etter den andre. Vel vitende om at alle som ikke forstår er mindre begavet.

Dream Theater ble født og døpt som bandet “Majesty” i 1985. Siden da har de vært et av de mest konsistente konsept-rock-bandene i sin generasjon. Ingen tvil om at koken fortsatt holdes glovarm. Publikum er ikke av den rølpete sorten. De lytter. Sekt-stemning på den ugudelige måten. Jeg tenker det må være en meget god følelse å stå sammen med sine likesinnede i "Metalens Mensa-Milits" å få servert den ene radbrekkende låta etter den andre. Vel vitende om at alle som ikke forstår er mindre begavet. Dèt er i hvert fall et gjentakende mantra jeg finner på internett når jeg googler meg litt inn i diverse fan-forum og kommentartråder.

Det pøses ut låter fra de Berkley-skolerte prog-ikonene. Sammen med deres medsammensvorne, legger de grobunn for en helt forbløffende atmosfære for en nybegynner som meg selv. Skyhøye melodier, knusende riff og nådeløse skills. Dèt tar jeg innover meg.

Dream Theater - Oslo Spektrum 2020. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.

John Petrucci (gitarer), John Myung (bass), Jordan Rudess (tangenter), og Mangini som med 10 år på baken nå sørger for en proggresiv lydbuffét av energi og faenskap i Oslo Spektrum.

Petrucci spiller gjennomgående omhyggelige og feilfritt. Myung matcher med sine oppfinnsomme fingringer. HVIS DET ER LOV Å SI….. Jeg bare sa det.

Takk for teateret, Nå må jeg tenke hardt resten av uka!

Dream Theater - Oslo Spektrum 2020. Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Radio Rock.