Dream Theater i Oslo Spektrum!

40 år og 15 studioalbum med tidvis taktforvirrende, groovey og melodiøs prog-rock og metal under beltet har Dream Theater nå. Og når man ser på tidligere setlister fra deres nåværende turne ligger konsertene på ca 2 timer og 45 minutter. Dette gjør de for fansen!

JEG ER IKKE DREAM THEATER FAN.

Nå kan jeg føle folk bli sure allerede. Men hør meg ut.

Jeg går inn i dette beistet av en konsert som en som ser på Dream Theater som hverken fugl eller fisk. Det er ting jeg liker og det er ting jeg ikke liker av det jeg har hørt.

Men jeg tror denne konserten er vippepunktet for meg. En av de tingene jeg har slitt mest med er følelsen av «perfekt». En ting er selvsagt at alle i dette bandet er unikum av talent. Men en annen ting er den «polerte» følelsen av det jeg har hørt. Den sliter et rockefjols som meg litt med. Perfekt spilling, perfekt lyd, perfekt produksjon.

Men LIVE. Det er her jeg får se det EKTE bandet. Og dette var første gang jeg skulle bivåne det jeg mistenkte skulle bli en masterclass i teknisk fremføring av musikk og sonisk utforskning.

Ekstra gøy er det jo at man får med trommisbautaen Mike Portnoy som har stupt kråke tilbake inn i bandet etter å ha vært ute av bandet i over et tiår.

Og jeg kan ikke innrømme annet enn at jeg koste meg jeg altså. Jeg tror jeg skjønner «greia». Dream Theater er mektig live. Er nesten 3 timer hakket for mye for en fjott som meg som ikke kan alle låtene? SOLEKLART. Men jeg sitter igjen med en annen type respekt for bandet enn jeg hadde før.

Så klart blir man forført av virtuosene som står på scenen. Mye av det dette bandet gjør er jo vanvittig. Men det som også smelter mitt hjerte er at det låter litt røffere i kantene. Mer edge. Ikke fullt så glatt som på skivene. Bortsett på et knippe herlig cheezy ballader selvsagt. Da er osten som smelter over anlegget så glatt at man må justere sittestilling.

For alle i publikum sitter. Men mange ønsker å stå. Tidvis gjør folk det og. Stemningen i salen er dritgod og lyden fra bandet er panser. Kanskje hakket generøs med skarptromma kontra tommene på trommesettet til trommelegende Portnoy, men bra nok i masser!

Også var det dette med «Perfekt» da. Ordet undertegnede er litt allergisk mot. Takk og pris er ikke alt perfekt. Ikke bare er det litt røffere sound live. Men man får også litt mer følelse av menneskelighet her.

Fordi det er en kar i Dream Theater som ikke fremstår som en virtuos på samme nivå som resten. For mens tangentmagiker Jordan Rudess labber rundt i sirkel med synthene sine, gitartrakterer John Petrucci står for det meste stille og «sægger» med skinny skinnbukser, bånnstrengist John Myung gjør sin beste imitasjon av hun skumle fra «The Ring»-filmene og Mike Portnoy veiver flagget for den smale prosenten av menn over 50 som FAKTISK ser fet ut med bandana, så er det mannen som jeg overhører noen i pausen av konserten uttale «han har ikke sunget bra på 20 år» som tilfører menneskligheten på høyt nivå. Mr James LaBrie.

Noen ganger er han sabla god (plusspoeng for den lyse tonen i "Octavarium"), noen ganger stanger han fryktelig og sliter med å nå opp til tonene, men aldri, ALDRI, slipper han taket på å være en solid og god entertainer. Energisk, frisk i steget og med kloke ord mellom låtene på en avslappa måte. Han, med Portnoy som support, samler bandet på en jovial måte som både er viktig og i det store og det hele vitalt for at det ikke skal føles for klinisk og mekanisk. Det er her følelsen av band ligger.

Det er viktig med det uperfekte i rocken og. Det er helt greit at Petrucci surrer litt i soloen på «Stream of Consciousness».

Fordi det de driver med er faktisk spinnvilt. Og det er deilig at vi samtidig kan føle at de er folk. Riktignok ikke som folk flest… men folk.

Jeg er overbevist. Dream Theater er rett og slett et fantastisk live-band og bør oppleves.