Deep Purple har falmet litt i fargen...

Deep Purple anno 2022 er en litt tungtrådd affære. På Tons Of Rock stilte bandet med følgende mannskap: Ian Paice (trommer), Roger Glover (Bass), Don Airey (Orgel/Keyboards/Synth), Ian Gillan (Vokal) og ikke Steve Morse, som er hjemme med kona som dessverre ikke er i den beste formen, men en fyr ved navn Simon McBride som har flyti rundt i gitarist-sfæren en rekke år, men undertegnede har aldri hørt om han.

Men leverte de prima rock fra øverste hylle? Tja. Det blir myyyyye instrumental jammings og her skinner bandet! Paice er i overaskende stødig og god trommeform. Det er regelrett imponerende at hans 73 år på jorda ikke har gjordt han mer skranglete. Han knuser rett og slett!

Med leken freseri av Airey på tangentene og stødig bass fra Glover så er fundamentet svært på plass. Gitarist McBride er feilfri, til den grad at soloene hans nesten blir for trygge? Vi er milevis unna Blackmore´s villskap med øksa i hånda. Og for å være helt ærlig. Man blir litt lei vikarer og utbytter i et band til slutt. McBride, til tross for å være rå på gitaren, gir undertegnede lite der han står med den lyseblåe gitaren som sikkert koster mer enn skjorta for å si det mildt. Han er 100% flink 10% underholdende. Men som tidligere nevnt. Han er jo vikar.

Men... Vi snakker en viss gubbefaktor her. Og det har vi sett masse av under festivalen. Og i det fleste tilfeller har det vært aldeles strålende. Europe knuste jo marg og bein og de ekke akkurat i tjueåra lenger de heller. Deep Purple spiller de låtene de har laget forholdsvis nylig best, men det er en gubbe som rår over de andre i bandet og det er vokalist Ian Gillan. Mannen som slakter åpningslåta «Highway Star» så utrolig. Det er vondt å se på Gillan der han står ekstremt hverdagslig kledd (vi har nok blitt bortskjemt med frontmenn som staser seg litt opp i løpet av denne festivalen) og breker seg igjennom låta som om han har blitt truffet av en lastebil. Det er ikke mye mulighet å gi så mye nåde når de har valgt å gå ut med en så fet og ikonisk låt og vokalisten sliter med både timing, toner og energi.

Men Gillan tar seg sammen. Men han er best på de litt «nyere» låtene. Som er litt trist fordi det er nok bare de mest ihugga som har kål på den nye katalogen. Mange ventet nok bare på klassikerne.

Og klassikerne blir levert i ymse tempoer. «Space Truckin» er riktig nok utrolig seig og «Smoke On The Water» lugger litt i basstromma i starten, men de kommer seg igjennom.

Opplevelsen man sitter igjen med blir jo litt blandet. Det er litt lite sjarm, gnist og energi igjen, men de er jo ikke dårlige, det bare kjennes ut som det mangler noe. Melka er ikke sur enda, men den har gått ut på dato og man er litt usikker på om man er så keen på å drikke den lenger.