Danko Jones På Rockefeller: Rockens Budweiser.

Budweiser. Den amerikanske ølen. Lett å drikke, lite utfordrende på smak, kanskje ikke helt det store for selverklærte øl-kjennere. Passer bra om man vil ha noe litt enkelt. Leskende på en helt ok måte. Budweiser er ikke nødvendigvis dårlig, men det er ikke en ekstraordinær smaksopplevelse heller.

Danko Jones er rockens Budweiser. Man vet akkurat hva man får. En powertrio som spiller riff-rock om enten å rocke eller ha sex. En frontmann som tar mye plass og bjeffer macho mellom låtene og en blodtight rytmeseksjon.

Og man kan jo ikke klage på det!

Joa, litt så.

Danko Jones er nemlig prisvinnere. De vinner prisen for følgende:

1. «Årets aller daffeste lysshow».

Altså, det var nesten som om et barn bare skudde opp og ned lyset med dimmeren i hvilken som helst hverdagslig stue. Litt hvitt, litt mildt blått som nesten var hvitt. Kom igjen liksom. Det er lov å prøve. Dette er et rutinert band med mange år på veien. Vis det.

2. «Årets mest splitta personlighet hos frontmann»

Det er noe snodig med Danko Jones der han står og bjeffer om hvor ROCK’N’FUCKING ROLL alt er og skal se barsk, breibeint og seriøs ut med strenge øyebryn når han håner en i publikum, til å plutselig knise, le, smile og miste denne testosteronfylte karakteren han inntar i bakken. OG HAN LITT LATTERMILDE FYREN er så uhorvelig mer sjarmerende. Men den vippinga mellom å være to forskjellige personer er surrete. Undertegnede så tidligere på dagen dokumentaren «Bring On The Mountain» som handler om Danko Jones. Og den rolige personen har er der i vanlige intervjuer er også helt, helt annerledes. Rolig, fattet, reflektert og veltalende. Det hele er snodig. Men samtidig så skaper det jo litt mystikk, det gjør det jo. Spørsmålet er bare om han har malt seg inn i et hjørne av en karakter han ikke helt kommer ut av. Hvor mye scenepersonlighet er for mye scenepersonlighet? Blir spennende å se hvordan Danko Jones blir når han når James Hetfield sin alder. Om reka roes litt ned eller ei. Men, det skal sies. De snauklipte drita fulle testosteronfylte herremennene rundt meg sluker det jo rått, så er nok bare meg som overtenker.

3. «Årets snodigste encore»

Danko Jones er jo et klubb og festivalband. Har alltid vært og vil nok alltid være. Men de har en god del små «hits» innad i sin 11 album lange diskografi. Og det å blåse kruttet med alle «hitsa» ispedd i settet før encore er litt underlig. En siste skikkelig allsanglåt på slutten hadde jo gjort seg. "Full Of Regret" eller "Lovercall" på tampen f.eks. Men de ble ihvertfall spilt. Men spenningen med en encore, er jo ofte "Den låta" som man ikke har fått.

4. «Årets beste unnskyldning for å kamuflere litt svakt billettsalg»

Når Danko Jones står og forteller publikum at når de spilte Rockefeller sist, så var det helt fullt i alle etasjer og at de spilte på en fredag eller lørdag, så ble bandet motivert til å komme tilbake en onsdag og spille for bare den harde kjernen. De ekte fansa.

Assa, den er god. Den er svært god. Men det er også en del gulvplass, så jeg kjøper den ikke helt.

MEN…

Men Danko Jones har en uhorvelig styrke. Og det er at så fort de drar i gang en låt, så er de tryggheten sjæl. Alt sitter som et skudd. Det er stramt, catchy og ekstremt, og da mener jeg ekstremt, enkelt å synge med på. Publikum sluker alt rått og folk er jo bare der for å høre låter om å rocke, ha sex og være tøffe. De skal bare synge med og drekke.

Publikum vil bare ha Budweiser. Og på Rockefeller, med Danko Jones på scenen… fikk de en tønne hver.