BRING ME THE HORIZON på Tons: Historien om en trebarnspappa i moshpit

Hils på min kollega, produsent og SoMe-video-ekspert Andreas Gjertsen, 26 år.

Her sitter Andreas til høyre for meg, Torkil, trebarnspappa, snart 44 år (gammel nok til at jeg kaller alle under 30 år «dagens ungdom»).

Denne historien starter med en messenger-melding (fordi Andreas vet at jeg ikke er særlig stødig på Snap, Insta, TikTok og annet «støy»).

A: Skal du anmelde BMTH? Da må du bli med meg foran.

T: Ikke faen. Skal stå ved lydbua. Best lyd.

A: Skal du stå BAKERST?

T: Lydbua er maks 20 meter fra Main Stage.

A: Det er bakerst.

Andreas er fra Askøy. Vi møtes et par timer før Bring Me The Horizon for å diskutere kveldens strategi og ta en matbit. Det blir elgbab og det kommer fram at dette er første gangen Andreas smaker elgkjøtt. «Dagens ungdom», tenker jeg allerede her, men går med på å bli med foran scenen.

En og en halv time senere …

A: Jeg står ved barrierene. Du må komme nå.

T: Må få med meg slutten på The Hellacopters først. Skikkelig rock.

A: Jeg mener det. Begynner å bli trangt.

T: Men faen da …

Så står jeg her da, fremst ved barrierene, sammen med dagens ungdom en halvtime før bandet går på. Jeg alene trekker opp gjennomsnittsalderen med 10 år. Men jeg føler meg klar: har Apotekets gratis vannpose trygt festet i buksa med karabinkrok.

A: Smake? (rekker meg et glass med noe).

T: Hva farsken er dette? Smaker Pære-Is!

A: Cider. Dritgodt.

Det er trangt og uutholdelig varmt. Plutselig begynner alle rundt meg å skrike. En mann med rart hår, tatoveringer og buksa alt for langt opp på magen slentrer inn på scenen.

A (brøler): Oli Sykes! Rå på skrikevokal. Mista det en periode og lagde mer poppa greier, men er tilbake for fullt etter å ha gått til stemmeterapeut. Låter før albumet Sempiternal fra 2013 er det vi bør håpe på i kveld.

T (brøler): OK?

Scenen er en eneste stor LED-skjerm med trappetrinn der grafikk i sterke farger konstant flimrer litt sånn TikTok-aktig foran øynene mine.

Hele bandet er inne på scenen nå. En kar bak en rekke hvite keyboard flankert av hvite, elektriske trommer. En bassist og to gitarister som ligner på Øystein på teknisk. Og en trommis som ser ut som han heller vil være et annet sted. Han setter i gang å spille sammen med noen techno-aktige toner på track.

A: JAAAAHHH! «Can You Feel My Heart” fra Sempiternal!

EKSPLOSJON. Alle hopper vilt rundt meg. Jeg har ikke annet valg enn å hoppe med. Alle unntatt meg brøler ut teksten: «CAN YOU HEAR THE SILENCE? CAN YOU SEE THE DARK?». Knærne mine er ømme etter en hel dag med festival-ståing (ved lydbua) på Backstreet Girls og Steel Panther. Jeg forsøker å stoppe hoppinga, noe som resulterer i at jeg blir raspet opp av belter, vesker og bukselinninger som pumper opp og ned rundt meg.

Ømme knær og en allerede gjennomvåt t-skjorte til tross: Her er det bare å hoppe gitt! Hopp hopp hopp. Andreas er ikke Andreas lenger. Han er en ganske storvokst kar, men her bykser han hit og dit som en gaselle. Hele tiden med armen over skuldrene mine. Over det lange rockehåret mitt.

T: Det lugger, Andreas.

A: CAN YOU FIX THE BROKEN?

T: Jeg er litt hårsår. Kan du ta vekk armen?

A: CAN YOU FEEL MY HEART?

Låten er endelig over.

A: Faen så bra. Skjønner du greia nå, eller?

T: Tja. Moro, men …

Mer rekker jeg ikke si før neste låt, Happy Song, er i gang. Det er bare å sette i gang hoppingen igjen.

Det er ikke det at jeg ikke liker å hoppe på konsert. Jeg hoppa bigtime da Iron Maiden spilte The Clansman i går, men bare innimellom. Her hoppes det hele tiden. Jeg liker gitarbasert musikk. Her ser jeg to gitarister som spiller, men jeg kan knapt høre dem bak denne veggen av techno og ferdigprogrammerte tracks. Og hvor er Marshall-ampene deres?

Det føles på en måte som om musikken er ferdig laga og at den ikke kommer fra menneskene på scenen. Med de heftige farge-grafikkene på skjermene er det som å være inne i en musikkvideo, der musikerne og danserne på scenen er levende rekvisitter.

Da er det viktig med en god og levende frontmann, og det skal han ha, Oli Sykes. Han levner ingen tvil om hvem som er sjefen. Selv om jeg har hoppa livet (og knærne) av meg temmelig lenge, er han ikke fornøyd.

«Hva er dette, Oslo? Ingen moshpit, ennå? Dere burde skjemmes!»

A: Yes! «Teardrops». Jeg vil prøve å få crowdsurfa.

T: DU? Hvordan -hopp- skal du få -hopp- den svære -hopp- kroppen din …

Andreas er sporløst forsvunnet.

Jeg hopper alene. Klemt flat av trykket fra hundre eksemplarer av dagens ungdom som dundrer fram bakfra. De vil ha plassen min. Og den skulle de gjerne fått, hvis jeg hadde muligheten til å komme meg ut herfra.

Jeg kjenner at Apotek-vannflaska er borte. Røska vekk i tumultene. Hva med telefonen? Sykkelnøklene? Kortmappa? Trebarnspappa-rutinen slår inn. En tommel trygt plassert neddi hver lomme for å vokte verdisakene mens jeg fortsetter å hoppe.

Det er som å være innestengt i en vaskemaskin. Klumpen av mennesker beveger seg horisontalt samtidig som den pumper opp og ned. Jeg får en albue i øret, en fremmed jentes hår setter seg fast i solbrillene mine og da jeg mister den kollektive rytmen et øyeblikk deiser haka mi ned i en naken, svett skulder som er på vei opp. KLAKK! Jeg biter meg i tunga og får blod i munnen.

Alt dette til tross: det er GØY. Jeg har da vært i en moshpit eller fem, men det var før jeg ble mer interessert i å stå (ved lydbua) og nyte nyanser og detaljer i gitarspill, trommebreaks og fete bassganger. Heldigvis blir også dagens ungdom slitne, og når ting roer seg til enkel fistpumping på låta «dear diary», får jeg tid til å reflektere litt over situasjonen.

Dagens ungdom ser ut til å ta vare på hverandre. Det er mye «Oi, gikk det bra med deg?» å høre. Og når Andreas dukker opp igjen under den supercatchy låta Kingslayer og roper «MISTA MOBIL!», sprer folkemengden seg pent til side slik at unggutten fra Askøy får dykka ned blant plastglass og papprester for å lokalisere telefonen sin.

Krise avblåst.

Så kjører sjarmbomba Oli Sykes en vakker seanse der han går ned foran barrierene og ber om high-fives og «fysisk kontakt» under låta Drown.

A: Handler om mental helse. Det er mye fokus på det.

Så forsvinner Andreas igjen. I neste øyeblikk ser jeg ham sveve på flere titalls dagens-ungdom-hender i en rolig surfetur på fysisk-kontakt-bølgen. Jeg er alene igjen, men ikke lenge.

Frontmann Sykes, som jeg først oppfattet som litt hissig og agiterende, er blitt rene sjarmbomba som forteller oss at vi er vakre, alle sammen. At vi må tørre å være oss selv og ikke endre på noe. Vi er fine som vi er.

Jo, takk du. Jeg kvitterer med å faktisk begynne å digge en del av grooven bandet skaper bak sin sjarmerende frontsjef. Særlig «Obey» har den rette schwungen.

«Jeg vil at dere skal finne dere en venn eller en fremmed og komme dere opp på skuldrene for å se bedre», maner Sykes. Med ett står jeg der med en fremmed jente fra Melhus på skuldrene, mens telefonen vibrerer i lomma. Jeg får fiska den opp:

Det er kona som ringer.

T: Et pp kondert. Send mld.

K: Krise her. Kan du være hjemme om en halvtime?

T: Kmmer. En låt igwn tror jg.

Jenta fra Melhus takker pent for god utsikt i noen minutter (ett minutt til og jeg hadde havna hos kiropraktoren en gang igjen), før sistelåta THRONE brer seg ut på Ekebergsletta som et jordskred av catchyness.

Denne kan jeg! Har spilt den en del på Radio Rock det siste året, så her er det bare å frivillig kaste seg inn i moshpiten en siste gang sammen med «dagens ungdom». Dagens smilende fjes. Dagens vennlige musikkelskere. Dagens modige sjeler som er fordomsfrie og åpne for alt nytt, i motsetning til de fleste trebarnsforeldre som pusher 50.

Men i kveld var jeg en av dem.

Det er i hvert fall det jeg tenker på, her jeg trasker forbi gubbene ved lydbua. Her jeg låser opp min nyinnkjøpte elsykkel med barnesete og kurv på styret.

Her jeg sykler litt for fort hjemover.

A: Skjønte du greia?

T: Tror det. Faktisk.