Beste jeg har sett. Mener det.

Det var mange av oss som var spente før kveldens Maiden-show. Ville «han nye» klare brasene? Kom de aldrende karene vi er så glade i til å klare å komme seg gjennom den vanvittige settlista vi har lest om?

«Ja, blir det noe grining i kveld da, Torsvik?»

Venner og kolleger spøker om denne sippinga mi, men ærlig talt er jeg ikke helt sikker denne gangen. Maiden har vært tåresprut-garantister for denne karen, men på en vindfull Dahls Arena i fullt «dagslys» denne torsdagskvelden er jeg sannelig ikke helt sikker.

Og det sitter langt inne i starten. Dessverre har jeg plassert meg alt for langt bak og vindkastene ødelegger eksplosjonen jeg har forventet å oppleve med åpninga på Murders in the Rue Morgue. Vokalen og trøkket forsvinner over hustakene på Ladehammeren. Jeg digger valget av åpningslåt, men hadde håpet på et større «smell» i brøstet.

De nydelige bildene på storskjermene fra Londons bakgater mister også litt effekt på grunn av avstanden og dagslyset, og jeg tar meg selv i å dagdrømme om en mørk konsertarena med tak.

Den kjappe overgangen til Wrathchild bringer fram et høylytt «HÅ-HÅ-HÅ-HÅ!» i kompisflokken, men det er først når den raffe rockern går over i Killers at tårene presser på for første gang. Og det er da jeg bestemmer meg. Her kan jeg ikke stå.

Jeg benytter The Number of the Beast som transport-låt. Løper mellom tusenvis av trøndere med varierende grad av oppmerksomhet rettet mot scenen. Tråkler meg ut på høyreflanken og snirkler meg inn mot midten. Og DERR: Lyden er på plass og Steve Harris setter i gang den legendariske bassintroen til The Clairvoyant.

Og det er først nå alt åpenbarer seg for en halvgammal Maiden-nørd som har brukt de siste fem årene på å dykke inn i min egen og 250 andre menneskers lidenskap for dette bandet på podkast (hørt om Gammal Maiden?): Simon Dawson spiller helt fantastisk. Han gir mitt elskede Iron Maiden nytt liv med sine blodtighte breaks og lekne slag på hi-haten. Akkurat slik Nicko gjorde det i gamleda’r. Innstudert, med respekt for sin forgjenger og med tydelig arbeidslyst.

Ja, det var tøft å se på det gigantiske settet til McBrain, men fy faen så digg det er å få observere trommeslageren JOBBE der oppe. Dawson er hjemme her i trønderland. Han ligner faktisk litt på min kjære, 70 år gamle far der han sitter og kniper igjen øynene for å finne de riktige nanosekundene der cymbalen skal få seg en dask. En arbeidskar av den gode, gamle sorten.

«E det tåååra æ sjer?» spør en ukjent, lokal spirrevipp som står på min høyre side og observerer gleden som renner ned over kinnene mine.

«Nå så gæli!» svarer jeg.

Med låta Powerslave, inkludert fjærmaska til Bruce fra World Slavery Tour anno 1984, er det klart for en tåre-maraton jeg ikke har opplevd før på konsert. Det vil liksom ikke slutte. Det renner! Gjennom tre låter. Powerslave, 2 Minutes og … favoritten Rime of the Ancient Mariner. Og her kommer også kveldens høydepunkt på storskjermen med hav, albatross, spøkelser og gamle sjøulker like ramsalte som øyekrokene mine.

Men det er etter Run To The Hills at det musikalske klimakset kommer for min del. Jeg hadde helt glemt hvor mye jeg elsker tittelsporet på Seventh Son of a Seventh Son. Og selv om jeg ofte maser om hvor mye jeg foretrekker Adrian Smith: gjennom 11 låter har Dave Murray motbevist mine antakelser om at han kanskje er begynt å bli dvask og slapp. Han spiller bedre enn på Live After Death, og her står jeg – I TRØNDELAG – og får oppleve det på nært hold.

Resten av konserten kjenner vi. Trooper, Hallowed, Maiden (noe sakte?). Litt rutine, men helt ferdig med grininga er jeg nok ikke. En ny, redigert og litt raskere klipt Winston Churchill-tale på en seng av Spitfire-motor blir for mye for meg. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at vi nok en gang lever i en verden der demokratiet er under angrep. Med det som bakteppe føles på et vis samholdet på Dahls Arena og allsangen på Aces High viktig denne torsdagskvelden.

Jeg er 14 år gammel igjen og er med på hoppe-partiene på Fear of the Dark, gir alt sammen med Bruce på Wasted Years og står fullstendig utladet tilbake når fyrverkeriet setter punktum for årets Trondheim Rocks. Sliten, rett og slett. Snart 47 år gammel, og SLITEN!?! Hva med han 67-åringen som har stått og gaula oppe på scenen i to timer?

Jeg har faktisk aldri hørt Bruce synge så bra live før. Alle vi som har prøvd oss som vokalister i band: la oss bare legge oss langflate med trynet godt ned i den sprukne betongen her på Lade.

Bruce Dickinson, vi hyller deg.

Ingen over! Ingen ved siden! Vi er alle undersåtter for dette teatralske geniet som svinger lykten foran månen og dirigerer oss lekent gjennom Fear of the Dark-allsangen.

På vei ut møter jeg bruttern. Han som gjerne ville sette Guns N’ Roses fra Japan inn i VHS-spilleren i stedet for Live After Death på tidlig 90-tall. Han får en arm på skuldra.

«Beste jeg har sett» er alt jeg har å si.

Og jeg mener det.