Australske underdogs på besøk: Airbourne på Sentrum Scene

Sentrum Scene sitt PA-anlegg spyr ut låtklassikere alle kan, Motorhead, Iron Maiden, Metallica og masse mer. Hit etter hit. Målet er enkelt. Få igang allsangen så fort som mulig. Og det funker. Folk bæljer allerede med på låter i det man entrer lokalet. Folk er klare og bestillinga er klar. Ren, pur, catchy rock til å gauke med på.

Og Airbourne, dette australske bandet som jeg ofte har sett på som det litt evige oppvarmingsbandet. De som alltid får en litt tidlig slot på festivaler jeg har vært på. De som jobber og jobber, år etter år, men kanskje ikke når helt de høydene de vil opp til på toppen av rockefjellet, er klare for å innfri fra første sekund.

Noe med Airbourne har alltid skreket "Underdogs". Kanskje avskrevet av mange som et slags hyperaktivt AC/DC. Som ærlig talt ikke er langt unna sannheten skal sies. Men ikveld har Airbourne solgt ut Sentrum Scene og brakka er tjåka full av folk. Det er koselig. Airbourne har alltid jobbet hardt. Så dette fortjener de.

Temalåta fra "The Terminator" smeller av i anlegget før frontmann Joel O'Keeffe og resten av Airbourne pumper igang med ca en og en halv time kompromissløs og latterlig energirik rock.

Mellom låtene er det jovial og folkelig prat om å jobbe for rocken, små gitarsoloer, skamløs "Sweet Home Alabama"-jam (Er det egentlig lov før 4. låt?), og diverse tullball. De gir oss tidvis følelsen av å være på gig i en liten bar, selv om man står øverst og bakerst.

Under låtene er det høye spark, gitarfresing, synkron dans og knusing av ølboks i hodet mens man er ute blant publikum.

Assa... Vokalist og gitarist O'Keeffe jobber ræva av seg. Og det er bare å respektere. Han er en Duracell-kanin. Jeg hadde vært støl i en uke om jeg hadde gitt alt han gjør på en konsert. Skjønner også hvorfor han STARTER konserten i baris. Han veit han skal jobbe på.

Vi vet alle hva Airbourne er. Classic rock ala AC/DC med drivet til Mötley Crüe når de pumpet som hardest på 80-tallet. Airbourne pumper kanskje 20 prosent hardere enn de igjen. Det er låter som er totalstrippet for dybde, finjustert for øldrekking og refreng som er fullspekket av allsangfaktor.

Airbourne er rockens svar på spagetti bolognese, med saus fra glass og pasta som er langt fra fersk. Parmesan er ikke å spore noe sted. Men fader a. Det er jo litt digg selv om det er ganske basic. Og det kunne man se folk koste seg med på Sentrum Scene. Folk var sultne. Og Airbourne mettet magene til alle.