Anmeldelse: JUDAS PRIEST + MEGADETH
Oslo Spektrum, 6.6.2018
Sist oppdatert 7. juni 2018
Judas Priest sparket i gang Europa-turneen i Norge. På en tirsdag. Vi gjorde vårt beste for å gjenskape Heavy Metal Parking Lot i Vaterlandsparken i forkant, og med sommerfugler i magen gikk vi inn i Oslo Spektrum. Er Rob Halford fortsatt i storform? Står Ian Hill forsatt på venstre side av scenen? Og klarer Andy Sneap å fylle Glenn Tiptons sko? Den som leser får se.
Megadeth
Megadeth stilte som oppvarmingsband, og jeg gledet meg, for tospannet Dave Mustaine og David Ellefson har virkelig levert varene de siste årene! Gitarist Kiko Loureiro og trommis Dirk Verbeuren har også glidd godt inn i bandet, så det er et presist og velsmurt maskineri som kommer på besøk.
En stummende mørk sal lyser opp til tonene av “Hangar 18”. For en start! Mustaine har tatt skjegget, og på avstand ser han fortsatt ut som en 30-åring med pur lidenskap for gitaren. Strengeinstrumentene låter krystallklart og trommelyden er uvanlig jevn til Spektrum å være. Men vokalen er skrudd altfor lavt, så en hører knapt hva Mustaine knurrer på “The Threat is Real”. Det krever dog sin mann å bli vant med Mustaines gneldrende stemme, så selv om han har blitt mørkere i røsten med årene, var det kanskje kalkulert fra lydmannens side? Heldigvis gis det ekstra gass under “Take No Prisoners”, så Ellefson slipper å synge helt alene.
Som åpningsband har de bare en time til rådighet og Mustaine vil ikke kaste bort tiden på tomprat. Med strofen “No talking, just fucking playing!” smeller “Tornado of Souls” oss rett i bakken. Slagerne kommer som perler på en snor, med “Dystopia” fra bandets siste plate og “Symphony of Destruction” fra 1992, før Ellefsons bassolo leder inn i “Peace Sells…”. Med det lokkes også Rattlehead frem, til stor jubel fra publikum. Skal du ta ett uklart konsertbilde med mobilen din i løpet av kvelden, er det nå du skal knipse.
Til tross for tidsnøden tar Mustaine seg tid til å motta litt kjærlighet fra publikum, før han går i gang med “Mechanix”. Det låter steike bra og publikumsresponsen er enorm! Mustaine er kjent for å være en humørsyk primadonna, men han har også selvinnsikt og humor. I et pratende øyeblikk refererer han til seg selv som to personligheter: “Little Dave” som elsker ros fra publikum, og “Big Dave” som bare vil spille. “Big Dave” får overtaket, og “Holy Wars… The Punishment Due” avslutter en knallsterk konsert og ei pen spilleliste.
“You’ve been great. We’ve been Megadeth,” sier Dave.
Jepp, og dere blir bare bedre og bedre.
Judas Priest
Sommeren 2011 skulle Judas Priest på sin aller siste turné, “Epitaph”. Det gikk derimot ikke helt som planlagt. Gitarist KK Downing sluttet i bandet like før turneen, og Priest måtte ansette en vikar. Jeg hadde bestilt billetter til alle konsertene i Norden den sommeren, men endte opp med å tørke tårer og droppe flere konserter da nyheten ble sluppet. Det kunne umulig bli bra uten KK ved Glenn Tiptons side. Like greit at de skulle gi seg.
Bandet fullførte turneen med purunge Richie Faulkner. Med sitt gnistrende og overbevisende gitarspill (og slående likhet med en ung KK) brakte han friskt mot inn i bandet. Epitaph ble ikke Judas Priests endelikt. Det ble en ny start.
Siden den gang har det blitt mange konserter og to nye album. “Firepower” kom ut i år og ble tatt godt imot av både presse og fans. I vår ble det derimot klart at Glenn Tiptons parkinson satte en stopper for turnélivet. Under innspillingen av “Firepower” jobbet bandet med produsenten Andy Sneap, som også er en habil gitarist. Siden Sneap allerede kjente materialet, spurte Tipton han kunne tenke seg å ta over, og Sneap takket ja.
“Thousands of Cars and a million guitars…”
Et sceneteppe med tekstlinjer fra blant annet “Ram it Down” dekker podiet i et mørklagt Oslo Spektrum. Toner fra en synth bygger sakte opp stemningen, før salen plutselig lyser opp, teppet faller og Judas Priest smeller i gang med “Firepower”, tittelsporet på nyplata. Vokalist Rob Halford er i storform, og ikledd sølvjakke strener han rundt på scenen mens Ian Hill basser som best og Scott Travis holder takta. Faulkner og Sneap spiller med driv og innlevelse og gjør sitt beste for å gli inn i bandet.
Festen fortsetter med “Grinder” og “Sinner”, som glir over i en på kanten feit synthbass. Travis står bak trommene og klapper. Hva i all verden er det som skjer? You’re in for surprise, you’re in for a SHOCK! “The Ripper”! Halford synger som en gud og sprader rundt i kveldens frakk nummer to, mens låta fremkaller gåsehud i en ellers sommersvett og klam konsertsal.
“Lightning to Strike” er nok bra melodi fra nyplata, og det ser ut til at fansen også liker den, for flere synger med. Likevel kan det ikke måle seg med åpningsriffet på “Bloodstone”. For ei saftpresse! Men har de allerede sprengt høyttalerne? Det spraker i vokalmikrofonen og Faulkners gitar låter plutselig som metallstøv i øregangen. Lydproblemene forplanter seg utover i konserten. Etter dette skrus vokalsporet opp og ned på måfå, men sprakingen fortsetter utover hele kvelden.
Heldigvis bryr ikke Priest seg om litt kabelstøy. Halford prater med publikum og sier han blir rørt av unge fans, mens jeg blir skjelven bare av å se coveret på “Stained Class”. En klager ikke på å få “Saints in Hell” servert til kvelds! “Turbo” er også magisk, men det går litt for sakte. Heldigvis bygger “Tyrant” seg opp akkurat som den skal.
Kveldens største overraskelse kommer når Halford introduserer Andy Sneap. Da han ble med i bandet måtte de øve inn låter sammen, og da de diskuterte setlista til årets turné, hadde Ian Hill en idé: Hva om de tok frem en røver fra “Defenders of the Faith”? Judas Priest har ikke spilt “Night Comes Down” siden 1984, og det ble et uventet, deilig og vakkert gjenhør.
Halford har heldigvis lagt fra seg den fæle growlinga han eksperimenterte med på forrige turné. “Some Heads are Gonna Roll” og “Freewheel Burning” fremføres på mesterlig vis. Alle skrik kommer på riktig sted. Publikum kunne gjerne ha sunget og hoppet litt mer, men vi får trøste oss med at det er tirsdag og trauste nordmenn i salen.
Til “You’ve Got Another Thing Coming” har Halford skiftet jakke for femte gang. Jeg kjører cabriolet og er på vei inn til parkeringsplassen ved Capital Centre i 1986. Der møtes jeg av Halford på motorsykkel med nok en ny jakke og “Hell Bent for Leather” på anlegget. Og jada, han har gjort det tusen ganger før, men det går ikke an å bli lei av motorsykkel, lær og pisk.
Når det er tid for “Painkiller” tilhører scenen Scott Travis. Painkiller var den første Priest-plata han var med på, og i 1990 la alle merke til hans hyperaktive og effektive trommespill. Siden dette er første konsert på turneen, ber Travis publikum om bevise at de er der. Det er tross alt oss de kommer til å sammenligne resten av Europa med. Endelig blir det litt lyd i folket, og når den velkjente trommeintroen går i gang, koker det i salen. Glenn Tipton har uttalt at Painkiller-soloen er hans absolutte favoritt. Mange håpet nok at han skulle komme ut på scenen og spille en låt eller to, men vi må nøye oss med en Painkiller-spillende Tipton på storskjerm i bakgrunnen mens Faulkner fremfører soloen.
Når Judas Priest går av scenen roper salen taktfast på bandet. Etter få minutter kommer de tilbake til pianospillet på “Rising From Ruins”, livedebuten på det som kanskje er min personlige favoritt fra “Firepower”. En nydelig ballade som kunne ha kommet ut for mer enn 30 år siden, et vink til en svunnen tid.
Deretter kommer alle klassikerne som må være med. Det blir ikke konsert uten “Metal Gods”, låta som senere skulle gi tilnavnet til verdens ubestridt beste band, sangen der Ringo Starrs bestikkskuff fikk rollen som marsjerende metallhær. Heller ikke uten “Breaking the what? Breaking the WHAT!?” Hallo, The LAW, så klart! Det er umulig å trøtne på denne godsaken, og selv om du vet at den kommer, er det heller ikke feil med “Living After Midnight”.
Publikum får sine sekunder på storskjermen, og allsangen forsetter til langt over midnight mens Faulkner og Sneap kaster plektere og Travis gir bort trommestikker. I forkant står Rob Halford i sin frakk nummer 18 for kvelden, smiler og vinker til publikum. Så kommer Ian Hill bort og gir Halford en hjertevarm og ektefølt klem. En klem som sprer glede helt til bakerste rad i Oslo Spektrum. Judas Priest leverer. I 1974. I 1982. I 1990. I 2004. I 2018.
Etterord
For meg var det både spesielt og personlig å skrive denne anmeldelsen. Både fordi Judas Priest er mitt absolutte favorittband, men også fordi bassist Ian Hill er gjest i siste episode av Jernverket. Programmet gjenoppstår i nytt Halford-kostyme til høsten, men hvilket antrekk det blir, vet jeg ikke ennå.
Og om jeg savner Tipton og KK? Selvsagt. Men jeg er tross alt glad for at Judas Priest fortsatt er her og fortsetter å skriver bra musikk. Jeg kommer aldri til å avbestille en Priest-billett igjen.
Har du ikke sett Heavy Metal Parking Lot? Se den her!