AC/DC på Bjerke Travbane

En animert video på storskjermene viser en muskelbil som durer avgårde i hundreoghelvete. Bilen i videoen ankommer en arena og stemningen koker på Bjerke Travbane.

"If You Want Blood (You've Got It)" braker igang.

AC/DC er tilbake i Norge.

Denne gang, for det de fleste av oss tenker, er siste gang. Som virker som en svært solid teori med tanke på at både Angus Young (70) og Brian Johnson (77) ikke akkurat er noen ungfoler lengre. Cliff har lagt fra seg bassen, Phil Rudd/Chris Slade er ikke i syne og Malcolm Young forlot verden i 2017.

Ingen forventer nok ikke at AC/DC kommer på scenen like topptrimmet som muskelbilen i videoen. Og det gjør de ikke heller.

Men ingen kunne forventet flommen av positivitet og energi som bandet fortsatt har.

Ja, Angus sliter tidvis når tempo øker. starten på Thunderstruck er røff. Brian skråler relativt mye ekstra. Slagprosenten til gutta har vært sterkere. De har soleklart vært bedre.

Men de gir altså så vannvittig av seg selv. Gutta presser seg til det ytterste. Med glede. For rocken.

Brian Johnson smiler, ler, lager litt gubbete lyder mellom låtene og hauser opp folk som han alltid har gjort. Showmannen er der, selvom stemmen ikke er 100%. Det er en smittsom kjærlighet han sprer. Han vil ikke være noe som helst sted enn akkurat der. Og det er så vannvittig ektefølt. Og får alle oss i publikum til å føle det samme.

Ikke bare er det fint, men også litt fandenivoldsk. Han virker å forstå at han ikke har vokalen helt på stell, men skal fader meg kose seg for det. Det er en ild i sjelen til denne mannen, få av oss noen gang har hatt eller vil noen gang ha.

De innleide bandmedlemmene som holder ryggraden i bandet oppe og går, gjør en fantastisk jobb, men blir på en eller annen måte uvesentlig for ihvertfall meg. De er anonyme støttespillere. Som gjør en fantastisk jobb, men dette handler om Brian , tildels Stevie og selveste...

Angus Young.

En gitarhelt uten sidestykke. En mann som kunne spilt absolutt alle toner feil på en sur gitar, men fortsatt løftet hånden opp mot øret og hørt et ellevillt jubelbrøl. En av rockens aller ikoniske gitarister. Helt der oppe med Tony Iommi, Jimmy Page, Eric Clapton og Jimi Hendrix.

Angus Young hiver seg rundt, skriker med gitaren og duckwalker for alle penga. Her er ingenting halveis. Rytmen av låtene går fortsatt igjennom hele kroppen han som elektrisitet og manifesterer seg i beina hans som om han alltid er ett sekund unna å spurte av scenen og beine over hele travbanen.

Undertegnede må innrømme at tårene falt under "Let There Be Rock". Da er det så mye Angus Young i monitor med soloer og totaldominans over publikum at det blei umulig å holde tårekanalene lukka. Det er en legende som elsker det han gjør. Og selvom mye av det kanskje låt litt rælete, så er det en så ekte, unik og fullkommen rebelsk attitude som ingen noen gang vil kunne erstatte.

Så selv om låtene kanskje ikke alltid låt perfekt, så ble det en perfekt konsert for det.

Fordi, om dette ble siste gang her til lands...

Så ble det den perfekte farvel.