Kjære mor og far til tenåring – det går over.
Sist oppdatert 12. jan. 2018
Gratulerer med ditt aller første barn.
Herregud så hyggelig det er å se bilder på Facebook av stolte foreldre som holder det nye, lille, dyrebare knøttet sitt trygt og godt i armene. Tassen er inntullet i et blått eller rosa hullete, helseteppe med slitne og lykkelige foreldre stående bak med et bredt smil.
Lite aner de hva de har i vente. Og da tenker jeg ikke først og fremst på bleieskift, barselgrupper, babysvømming og ammeproblematikk som småbarnslivet ofte byr på, og som mange bloggere dekker grundig. Nei, jeg tenker på utskjelling, misforståelser, krangler, dørslamring, regelbrudd og hvite løgner. For det er bare noe av det du må takle som mor eller far til en tenåring.
Så kjære storbarnsfar- og mor; denne er til deg.
Kanskje du akkurat nå står og vurderer om du skal forsøke å vekke 14-åringen for 7. gang, eller bare la han seile i sin egen sjø. Han har nemlig akkurat sagt «Føkk you» til deg, halvt i søvne, og krøpet enda lengre inn under dyna.
Senere skal du være vitne til at han ikke spiser frokost, spiller en runde CS Go før han grynter noen ord om at han kjøper seg bolle og sjokkomelk på skolen. Deretter går han ut uten jakke og glemmer gymbagen fra uka før i gangen.
Har du ei jente i hus så har hun kanskje okkupert badet i 40 minutter, sminket seg ugjenkjennelig etter tips fra Kim Kardashian, lagd seg en grønnsakssmoothie hvor skall og skrotter ligger igjen på benken og allerede lagt ut en selfie fra kjøkkenet hvor hun liksom viser hvor stygg (i gåsetegn) hun ser ut i sin nye Kashmirlue med ekte pelsdusk.
Oppi dette står du som pappa og mamma og vet at bak den mutte fasaden og den monotone stemmen, så bor det en usikker og redd liten gutt og jente som kjemper seg igjennom hverdagen med kroppen under ombygging og hjernen full av motstridende, og ofte destruktive, tanker. Tanker om ting som virker som det viktigste i verden akkurat nå, som for eksempel grublerier rundt det neste innlegget på insta.
Får bildet nok likes? Er jeg kul nok? Ser rompa mi bra ut fra den vinkelen? Blir jeg invitert på neste fest? Holder det med 5,5 i snitt? Skal jeg drikke alkohol for å være kul? Må jeg hoste en fest for å komme inni gjengen? Bør jeg trene hver dag for å få den kroppen jeg vil ha? Og må jeg gjøre det andre vil jeg skal gjøre for å passe inn?
I tillegg kommer bekymringer som «Var det noen som tok bilde av meg da jeg lå drita på badegulvet på festen i helgen?» og «Er det noen som har videresendt snapen som ble tatt av meg da vi badet toppløse på stranden i sommer?»
Dette er tanker som surrer rundt i hodet når de samme tenåringene kommer hjem for dagen, mumler at de ikke er sultne og smeller døra igjen foran ansiktet ditt fordi de helst vil være alene.
Og da står du der da, som en frustrert idiot som egentlig bare vil hjelpe, men som samtidig blir fly forbannet fordi de er så forbanna frekke og ustabile.
Denne blandingen av fortvilelse av å ikke nå inn til ungen din, og sinnet over den tilbakevendende atale oppførselen deres, kan drive deg til vanvidd og innimellom lengter du tilbake til den rosa, lille klumpen som lå i armene dine og luktet honning.
Nå lukter det nemlig alt annet enn honning av slampen din, og det er ikke så alt for sjelden du rydder ut en blanding av størknet dopapir, gamle pizzarester og tomme smoothie- og energidrikk-bokser.
En del juging om hvem de er sammen med og hvor de er forekommer også, noe som igjen innebærer alkoholfrie helger for mor og far fordi man alltid må være i stand til å hente spetakkelet. Og det gamle trikset, hvor man heller på vann på vodkaflasken til far for å ikke bli fersket i å stjele sprit, lever i beste velgående.
Men som regel fylles dagene med meningsløse diskusjoner om smått og stort.
Senest i går brukte jeg 45 dyrebare minutter av mitt liv på å overtale sønnen min til å gå med søpla. Han mente nemlig det var broren sin tur, som igjen mente at lillesøster kunne gjøre det, som ikke bidrar med noe. Det endte som det ofte gjør; en monolog fra min side som i korte trekk handlet om at alle tre er privilegerte og utakknemlige, men landet på at jeg i bunn og grunn har meg selv å takke for å ha gjort en for dårlig jobb.
Men som alt annet går også denne fasen i livet over og ting stabiliserer seg igjen.
Og mest sannsynlig vil både du og ungen din klare å se tilbake på noen av de mest usaklige kranglene å kanskje til og med le litt.
Så kjære tenåringsmor- og far. Selv om minst to telefonsamtaler i dag ender med et mumlende «idiot» eller et dramatisk «du forstår meg ikke du», så skal du vite at de egentlig er glad i deg. Langt, langt, innerst der inne