Ja, jeg har blitt en kattekvinne og digger det!

God morgen, kjære deg!

I dag har jeg en betroelse å komme med, eller «a confession to make» som de sier i amerikanske filmer. Men den kommer jeg tilbake til.

Hør hele bloggen nederst i saken

Jeg trodde nemlig at jeg visste hvem jeg var, hva jeg likte og hva jeg sto for. Ja, jeg var sikker på at min personlighet var formet i en alder av 46.

Men den gang ei.

I november 2017 forandret alt seg. Da kom det nemlig inn et element i livet mitt som jeg umiddelbart ble forelsket i, som gjorde uutslettelig inntrykk og som hver eneste dag gir meg vanvittig mye glede.

Jeg snakker selvsagt om Oreo, vår svarte og hvite katt som er oppkalt etter en kjeks som er litt over gjennomsnittet populær i vår familie.

For den som kjenner meg, var det på ingen måte en selvfølge at det skulle komme noe kjæledyr inn i vår familie. I hvert fall ikke en katt, for skal jeg være ærlig så har jeg vært lunken til dyr generelt og katt spesielt. Og sånn har mannen min hatt det også. Vi hadde mer enn nok med tre barn, og dyr var heeelt uaktuelt.

Men på sensommeren i fjor startet datteren min, Sofie på 11, og mormor snart 70, «Operasjon katt».

De to luringene hadde googlet alt fra kattesand, kastrering, ormekur, raser, kattehotell, temperament, tørrfôr, bur og katteadferd, og planen var å dryppe ideen for meg gradvis. Og hvis det skulle vise seg at jeg overrasket med spørsmål som «Hva gjør vi hvis katten ikke er renslig», kontret Sofie med velbegrunnede svar.

Nådestøtet kom en helg hvor jeg var på vift og mormor passet ungene. Telefonen ringte i 22-draget, og det var Sofie som lurte på om det var greit at vi skulle få katt. Spørsmålet kom veldig brått på og etter noen glass sjampanje, ble svaret overraskende et ja.

Dagen etter startet søket på Finn, og bare en uke etter kom vesle Oreo inn i livene våre.

Etter noen tulleironiske katteoppdateringer på sosiale medier var jeg solgt, og selv mannen min, som hadde uttalt at han ikke skulle ha noe med den fjollete katta å gjøre, kalte henne «jenta mi» etter noen dager.

Så her kommer betroelsen jeg lovte i starten av bloggen.

Jeg har blitt en kattekvinne!

Jeg har blitt en dame som roper «Oreoooo» så fort jeg kommer inn av døra, og som elsker at hun kroer seg på fanget mitt. Jeg snakker også babyspråk til henne «Ja skal du ha mat Oreo, jaaaaaaa, er du sulten». Sånn holder jeg på, og er også den som sørger for veterinær besøk, stell og ormekur.

Jeg har blitt så begeistret for og opptatt av den katten, at dattera mi er litt sjalu og har satt opp følgende dilemma for å teste meg.

Mamma: hvem ville du reddet ut først av et brennende hus. Oreo eller meg?

Jeg svarer selvsagt som alle gode mødre ville gjort: «Det er selvfølgelig deg det, Sofie. Men deretter ville jeg reddet ut Oreo», kan jeg si litt spøkefullt.

Poenget er uansett at jeg har blitt forbanna glad i den katta, og at jeg nå skjønner hvorfor hunden Frank, hamsteret Bolla, slangen Sleip, pinnedyret Kvist og undulaten Pip er en del av familien din!

Så ta vare på hverandre og dyrene deres og tusen takk for meg