Er du av typen som ser på Luksusfellen og tenker at "det der kunne vært meg"? Annette også..

God morgen alle tallknusere, matematiske genier og økonomisk, oppegående folk. Kort og godt; God morgen til deg som har et trygt, sikkert og oversiktlig forhold til din egen og gjerne andres økonomi.

Hør hele bloggen nederst i artikkelen

Denne bloggen er ikke til deg denne gangen. Niks!

Denne er nemlig til deg og meg som sjelden eller aldri husker hvilke regninger som dukker opp i posten, som aldri velger det rimeligste alternativet ofte på grunn av utålmodighet, prioritering og tidspress, og som innimellom ser på luksusfellen på TV3 og tenker at «der kunne jeg ha vært hvis jeg ikke hadde blitt plukket opp av en litt mer oppegående og fornuftig type for endel år tilbake».

Mange sier at økonomisk teft kan vise seg i ung alder. Gjerne i forbindelse med lek, og det å leke butikk var en periode veldig populært da jeg var liten.

Som kunde var jeg veldig naiv og kom sjelden godt ut av handelen med «kremmer Lars» i nabolaget, som blant annet lurte meg til å kjøpe mammaens gamle hårruller for 6 kr og 50 øre. Han gned seg i henda, mens jeg smilte lurt for jeg var sikker på at jeg hadde gjort et godt kjøp.

Senere i ungdommen sto det heller ikke på arbeidsinnsats og evnen til å skaffe seg gryn. Problemet var derimot å ikke blåse kronene på spas, rør, ræl og fjas med en gang. Det var lettere sagt enn gjort, og bomkjøpene sto i kø:

-Lang, lyseblå boblekåpe i 1983 til 800 blanke kroner

-Vinrøde cowboystøvler til 1800 kr i 1989

og en Sanyo CD-spiller til hybelen på Kringsjå tidlig 90-tall. Sanyo altså, ikke Sony.

I tillegg har jeg brukt en formue på vin, duftlys, lysestaker, pynteputer og duker opp gjennom. Herregud.

Etter år på hybel i Oslo, gikk turen til journalistikkstudier i Volda. Og med maks i studielån og ekstrajobb på den spanske restauranten «La Paz», ble jeg forelsket i den eneste studenten i Volda med bil. Han het Thomas og kjørte en liten, rød Opel Corsa.

Golddigger vil kanskje noen tenke - det vil jeg avvise på det sterkeste.

Fra kollektiv med råte på badet i Volda, til leieleilighet i Trondheim, fikk vi endelig kjøpt oss vårt første krypinn i Oslo.

Og i denne perioden er det flere som skal takkes for å ha bistått med viktige økonomiske tilskudd, og for å ha gjort hverdagen lettere.

Takk til svigerfar som donerte oss en vaskemaskin da vår gikk dukken. Takk til TV3 som hadde en konkurranse som het «Jakten på gullet» hvor Thomas vant 120.000 kr som gikk til nye vinduer i leiligheten, og takk til dere som drev den sjukt dyre delikatessebutikken som vi blakket oss på hver eneste dag da det var langt til nærmeste lavpriskjede.

Og dette med å sløse penger på lettvinte og dyre løsninger, har vi dessverre bare fortsatt med.

Vi storhandler aldri, kjøper dagligvarer med AMEX, har egen kritekonto på favorittrestauranten vår, kjøper ting vi allerede har flere varianter av hjemme og er aldri tidlig nok ute til å finne billigbilletter på reiser hit og dit. Konsekvensen er alltid ubehagelige overraskelser i posten i form av uforutsette utgifter, og krav fra unger om penger til ditt og datt.

Vi har virkelig prøvd å skjerpe oss innimellom.

Økonomiske rådgivere har blitt tilkalt og hjulpet oss med å sette opp nye økonomiske modeller. Alt fra fellesøkonomi til rigide utbetalinger og sparetiltak er blitt foreslått og gjennomført. Dette med mer eller mindre hell må jeg si, selv om bevisstheten rundt pengebruken er økende.

Og ta nå endelig ikke dette som syting og klaging.

Det et slett ikke noe synd på oss da dette er 100 prosent selvforskyldt.

Denne bloggen var bare ment som en liten trøst til deg som gruer deg til å åpne brevet fra MasterCard etterpå, og som angrer på at du brukte dine siste kroner på en raff skinnbukse, når det tross alt er et par uker til lønning.

Min fattige trøst er at de har startet med økonomi valgfag på skolen som min datter på 12, helt frivillig, har meldt seg på.

Ha en purrefri dag og tusen takk for meg.