Bekymret for at tenåringen bruker for mye tid foran pc-en? Det er ikke sikkert du trenger å være!

Kjære storbarnsfar og tenåringsmor!

Hør bloggen nederst i artikkelen

Hvis du er foreldre til en, to eller flere aktive og idrettsglade ungdommer som du knapt ser snurten av, så vil kanskje ikke akkurat denne bloggen treffe deg rett i hjertet.

I dag skal det nemlig dreie seg om barna og tenåringene som finner lykke, trøst, underholdning og svar i en datamaskin. Unge, voksne som murer seg inne på rommet sitt, og som i perioder ser liten eller ingen verdi av å komme ut.

Vi har tre barn og et av våre er en sånn en:

Fra han var bitteliten har han blitt sugd mot maskinen, og i lang tid var denne lille boksen hans eneste kamerat.

Spill av alle slag ble testet ut, og alt fra «Lego Star Wars» og «Minecraft» falt i smak. Ja, spillingen tok rett og slett litt overhånd og mannen min og jeg var frustrerte og bekymret.

Spørsmål som disse dukket opp:

"Hvor mye er det OK å spille?"

"Hvorfor liker han å henge med datamaskinen sin istedenfor å være med kompiser?"

"Får han varige mèn av den stillesittende spillingen?"

og

«Er vi rævva foreldre som lar han holde på?"

Reglene vi satte var mange og vanskelige å følge opp, og ofte ble trusler om at maskina hans kom til å forsvinne hvis han ikke oppførte seg ordentlig.

Slektninger og venner ristet på hodet av hvor handlingslammede vi var og skolepsykologer og forstå-seg-på’ere mente det var skadelig å begrense spillingen og databruken for mye, da denne fungerte som en "krykke" i sosiale sammenhenger.

Nå går han på folkehøyskole og spillingen er fremdeles hans hoved geskjeft. Det går i strategiske krigsspill og bilspill, og det snakkes, ropes og bannes inne fra rommet når han er hjemme en tur. Dialogen foregår på engelsk, for det er nemlig sånn at gutter og jenter fra hele verden har funnet hverandre på nettet og det de har til felles er blant annet interessen for spill.

Han har derfor blitt sjukt god i engelsk og fått nære venner fra Kroatia, Russland, England og Skottland. Så nære venner har noen av disse blitt etter å ha spilt sammen i årevis, at det endte med en Skottlandstur i fjor sommer.

Han ville se sin bestekompis live, Blaine på 18 fra Edinburgh, som har hjulpet han gjennom gode og dårlige tenåringsfaser, og som har svart på spørsmål om alt fra damer, filmer, musikk og dop.

Møtet var hjertelig og varmt, og det blir nok ikke siste gangen de ses utenfor boksen.

Vår frustrasjon og bekymring rundt spillingen har derfor avtatt, for jeg har innsett at for noen kan dette samværet både være fruktbart og kanskje innimellom også livreddende for noen i de vanskeligste ungdomsåra.

Jeg ville bare dele akkurat dette med deg som river deg i håret akkurat nå og som er redd for hva denne lidenskapen for spill kan føre til.

Når det er sagt betyr ikke det at jeg irriterer meg noe mindre over høye utrop, pizzarester og tåfislukt på rommet hans.

Ha en nydelig dag med barn av alle slag og tusen takk for meg!