BRUCE SPRINGSTEEN kommer til Bergen 21 juli!

21 juli står Bruce Springtseen på sceenen i Bergen. Kort ned ventetiden med Torkil Torsviks anmeldelse av konserten i Oslo i 2023.

Er du blodfan og så din trettifemte Bruce-konsert, eller har du bare dilta etter kona på et par Springsteen-fester og synes "det blir litt like låter i lengden"? Samma det vel. Vi var der sammen denne fredagskvelden, på en gresslette i Oslo, da en 73 år gammel mann og et inni helvete schwært band lagde fest i tre timer.

Her er noen betraktninger fra en 45 år gammel førstereisgutt på Bruce-konsert:

La oss først rydde opp i noen myter og et par fordommer jeg hadde i bagasjen på forhånd:

Er Bruce USAs svar på Åge Aleksandersen? Svar: JA (Jeg er namdaling og mener selvsagt at Åge helt sikkert var først ute med å hyre Bjørn Røstad og ta patent på 80-talls rocke-saxofon-soundet)

Det blir vel kaos med så mange mennesker på ett sted? Svar: JA (Etter fire dager på et bortimot sømløst Tons of Rock er jeg ikke veldig imponert av tempo ved slusene og plasseringen av dassene, men logistikken kom seg ved solnedgang)

Er det for det meste menn 60 + som digger Bruce? Svar: JA (Her var det mange båtpusse-capser, blanke isser og raske briller. Og hvorfor er det så mange Hoka-sko her? Finnes det en egen Bruce-bunad?)

Tre timer? Dette kommer vel til å bli langdrygt og kjedelig, ikke ulikt Guns N' Roses på Tons of Rock? Svar: Njæææeiii! (Magasinet Rolling Stone hadde nok rett da de kåret Springsteen til tidenes beste konsertartist, men en ting er sikkert: Bruce er ikke tidenes mester i øvelsen "kill your darlings!!!")

Jeg er en lettrørt konsertanmelder, og jeg skal ærlig innrømme at det presser på når bandet går på scenen, en etter en, klokka 19.41 denne fredagskvelden. Sistemann opp trappa er sjefen sjøl, Bruce. Litt tung i knæra, men med smilet på plass.

Jeg har tråkla meg ganske langt fram for å få se ham ordentlig. Ikke bare på skjermene. Vi snakker tross alt om mannen som sto for mitt første ordentlige rockeminne: Den gangen jeg lånte mammas Philips Walkman med bærestropp, hentet meg en badminton-racket som skulle fungere som gitar og satte på pappas nyinnkjøpte "Born in the USA"-kassett.

"Båååån innde JU-Ess-Eiii-æivåss..."

De klinker like godt til med No Surrender som første låt. Voldsløkka eksploderer rundt meg. Det trippes i Hoka-sko og brøles fra røkla. Jeg skal ærlig innrømme at det er nok bare å se Springsteen stå der foran meg. Det bruser i blodet og jeg tenker at pappa burde vært her nå. Sender ham et bilde og regner med han skal bli misunnelig på sønnen sin.

Sjefen sjøl har litt lite lyd på vokalen og stemmen høres rusten ut i starten. Hvordan i helvete skal mannen klare tre timer med dette? tenker jeg.

Ta det med ro. Det kommer seg. Noe så inne helvete også ...

Neste låt er Ghosts og "sjørøverne" i E Street Band kommer til sin rett. Bestevenn og gitarist Little Steven og rytmegitarist Nils Lofgren korer og gir jernet som om de var styrmann Langemann og sjefsmatros Benjamin på neste låt: Prove It All Night. De stråler av levd liv, brunt brennevin og 100 % rock n' roll i bakgrunnen mens Sabeltann selv, Bruce spiller solo på sin mørbankede Fender Esquire.

Det er enkelt, men det er ektefølt. Ingen kan ta denne mannen på innlevelse og innbitte ansiktsgrimaser. Jeg er ikke et halvt sekund i tvil om at sjefen elsker det han driver med der oppe.

Det er ikke ett ord mellom låtene. "ONE-TWO-THREE-FOUR!" så er Darkness on the Edge of Town i gang. Folk skåler i øl til 130 kroner halvliteren rundt meg og jeg begynner å vurdere om jeg skal traske bort til baren. Før jeg vet ordet av det kommer to Radio Rock-fans bort og spanderer et plastglass med duggfrisk Ringnes. Takk til Lyngdal-kara Eirik og Sondre!

Sistnevnte har sett Bruce et tosifra antall ganger og er rutinert. Synger med på Letter to You og vaser hit og dit uten å holde fullt fokus på scenen. Han vet at det kommer mer. MYE MER.

(Litt kult at teksten på "Letter" er oversatt til norsk og tekstes på storskjermene. For en førstereisgutt gir det en ekstra dimensjon å se ordene på eget morsmål: "I mitt brev til deg - Alt det vanskelige jeg fant ut av ..."

Bruce vrenger sjela der oppe. Og trynet. Stemmen som var litt svak og rusten i starten er blitt klar og mer vital nå.

På The Promised Land går Bruce ut på catwalken og har på få sekunder 50K norske fans i sin hule hånd. Jeg ser 10-åringer på skuldrene til bestefar glise og skrike etter plekter. Det får de, ONE-TWO-THREE-FOUR, og Out in the Street er i gang. Allsang. Lyden blir bare bedre og bedre.

På en jazzy langversjon av Kitty's Back er hele blåserekka på plass. De er 18 musikere der oppe nå, og lydfolka gjør en vanvittig jobb med å få alle til å klinge godt i miksen. De kjører blodtighte soloer hele gjengen i tur og orden. Trombone, trompeter, barytonsax og ikke minst: Jake Clemons, nevøen til den avdøde sax-legenden Clarence Clemons. Det er som å høre onkel. Også må han ha hørt litt på Bjørn Røstad, ikke sant?

Bruce roer det hele ned litt med Commodores-coveren Nightshift. Her får backingvokalistene skinne. Curtis King Jr. går fram på catwalken sammen med Bruce og viser at det finnes flere sjefer der oppe på scenen. Fantastisk stemmekontroll, som står i lekker kontrast til den 73 år gamle bandlederens konstante trøkk.

På velkjente Mary's Place går Bruce atter en gang ned mot de nærmeste tilhengerne sine og får delt ut et plekter til en jente i sjuårsalderen. Ansiktsuttrykket hennes, når relikviet er sikret i den lille neven, sitter spikret på netthinna resten av fellesferien.

Klokka nærmer seg kvart over ni. Pilsen fra Lyngdal-gutta har pipla tvers gjennom systemet og jeg må tråkle meg bakover til pissoarene. Alt for langt å gå, men jeg klarer å nyte My Hometown og starten på legendariske The River på veien.

En ny verden åpenbarer seg: Bruce Springsteen-festivalen i bakre del av Voldsløkka. Folk sitter på gresset. Noen er pærings fulle. Andre danser til den fjerne lyden av Bruce som er i gang med Last Man Standing (for en utrolig rørende intro om Springsteens første rockeband i 1965!). Noen er såpass til fans at de kan teksten og synger med.

Her kunne nok Bruce etterhvert, i likhet med Axl på Tons of Rock ni dager før, drept noen darlings og komprimert konserten litt. Det blir litt mye av det samme for en førstereisgutt på date med sjefen.

"Sleeping in that old abandoned beach house, getting wasted in the heat!" (Backstreets)

Patti Smith-coveren Because the Night, 70-tallsklassikeren She's the One og den ferskere bangeren Wrecking Ball flyter litt i hverandre. Det begynner å bli nok. Jeg begynner å telle Hoka-sko igjen, men blir avbrutt av en nydelig allsang på fantastiske Thunder Road før ringen sluttes med badmington-racketlåta mi: BORN IN THE USA!

Øverst på scenetaket vaier det norske flagget sammen med det amerikanske. Vi nordmenn elsker USA. Vi har blitt trukket over atlanteren i århundrer. Nå trekker femti tusen av oss erke-arbeiderklasse-rockeren Springsteen tilbake over dammen og inn i hjerterota vår med tidenes allsang.

Resten er en hitparade. Born to Run, Bobby Jean, Glory Days og Dancing in the Dark. jeg kan ikke forstå at en 73 år gammel mann kan synge så inni hampen kraftfullt i tre timer og fremdeles ha full trøkk i pipa. Hva er denne mannen laget av? Det verste er at han står der og flexer gønsa også mens han hamrer løs på den stakkars Fendern sin.

Hvis jeg klarer å bli 73 år skal jeg bli som Bruce.

27 låter er spilt. TJUESJU!!! Og Bruce er ikke ferdig ennå. Tenth Avenue Freeze-Out er siste låt før bandet takker av for kvelden. Bilder av Amerikas avdøde svar på Terje Tysland, Danny Federici og onkel saxomophone Clarence Clemons vises på storskjermene. Vi jubler. Noen feller en tåre. Andre er kanakas og rusler mot utgangene, mette og fornøyde.

Men Bruce er ikke ferdig.

En av vår tids største historiefortellere har oppsummert 50 år som soloartist siden "Greetings From Asbury Park, NJ" (1973) med tre timer nostalgitrip og avrunder kveldens maktdemonstrasjon helt alene med en kassegitar der oppe på scenen. I'll See You in My Dreams blir et verdig farvel med supermann-bestefaren der oppe.

Nå er det kanskje på tide med en liten fest. Så skal 73-åringen gjøre det igjen om to dager.

Skal du på Voldsløkka på søndag? GLED DEG!! Det blir helt garantert nok en rockegudstjeneste for historiebøkene ...