Historien om Fairytale of New York.

En jul i arresten.

"It was Christmas Eve babe. In the drunk tank." Slik starter Fairytale of New York – i fyllearresten. På julaften. Litt skjør pianoklimpring før Shane MacGowan knirker ut ordene som starter det hele. Før alt eskalerer i tospann med Kirsty MacColl.

The Pogues er kanskje ikke bandet man forventet skulle skape en av tidenes beste julesanger. Kanskje ville de det heller ikke selv, men da utfordringen lå på bordet og de bestemte seg for å gjøre det, så gjorde de det på sin måte. Som alltid.

Utfordret av Elvis Costello.

Ryktene om hvordan The Pogues fikk for seg å lage en julesang er flere. Noen påstår det er et resultat av at de ble oppfordret å lage en cover-versjon av The Bands sang Christmas Must Be Tonight.”It’s an awful song. F*#k that, we’ll do our own,” svarte The Pogues. Shane Macgowan, vokalist har en annen versjon. Han sier at sangen ble laget fordi Elvis Costello påsto at de aldri ville klare å lage en julesang. Vel, så feil kan man ta.

Jem Finer, banjo-spiller og bandmedlem begynte å skrive. Først handlet sangen om en sjømann som savnet kona, men Finers egen kone syntes sangen var håpløs. Som en utfordring foreslo han at kona skrev sin del av historien, han den andre. Det oppsto en viss form for dynamikk, men satt den som et skudd? Aldeles ikke. Og så måtte jo Shane MacGowan på banen, da kan ting ta sin tid

Meste motstands vei.

Det halter og går. De sliter med sangen. Alt blir feil. Mens Finer jobber med de raske partiene, tar Shane MacGowan hånd om de rolige versene og koringen. Den fullstendige kreative kontrollen har han selvfølgelig også. To år går. Sangen blir ikke ferdig. Grunnen til det er ikke MacGowans knallharde livsførsel, men hans fokus på detaljer. Mannen er nemlig mer enn en alkoholiker, han er enhardtarbeidende og nøyaktig håndverker som legger sin flid i musikken. Nettopp dette fokuset har gjort Fairytale of New York så catchy. Den virker så enkel i all sin kompliserte detaljrikdom, men MacGowan har selv innrømmet at sangen er den vanskeligste han har skrevet.

New York er fri fantasi.

- I could have been someone.

- But so could anyone.

Etter en rolig start, skyter sangen fart. De skiftende partiene og duetten med Kirsty MacColl gir en dynamikk få andre sanger kan by på. Bebreidelsene går i ett. Anklagene hagler. Likevel beskrives noe som kanskje mange føler i løpet av livet. Og muligens er dette sangens nøkkel til suksess? Det universelle ved den. Shane Macgowan sier selv at sangen kan handle om ”hvem som helst som dro hvor som helst og ikke hadde hellet med seg.” Dem finnes det flust av i verden, og spesielt mange i USA og New York. Byen der det dramaet utspiller seg, så fargerikt beskrevet, i fri fantasi. MacGowan eller bandet selv hadde nemlig aldri vært i byen, kun beskrev det gjennom inspirasjon, musikk og filmer. Faktisk finnes ikke New York Police Choir engang, men hva gjør vel det så lenge sangen ble så bra som den ble?

Og ja, The Pogues kom seg til New York til slutt. De syntes byen var bedre enn i deres villeste fantasier.

PS – visste du forresten av Matt Dillon spiller politimann i musikkvideoen? Han kaller rollen den beste han har hatt i sitt liv!