Ukens LP - «Crying» av Roy Orbison

Svarte solbriller, svartfarget hår og like svarte klær. Bildet av Roy Orbison som en mørk, dyster og grublende kunstnertype hadde nok mye å gjøre med fremtoningen hans, men i virkeligheten var han en blid og hyggelig mann. Imaget ble til ved hjelp av tilfeldigheter. På starten av sekstitallet hadde han ikke noen PR-agent, og dermed var han sjelden å se i sladdermagasiner. Inntrykket av sangeren som en anonym og mystisk figur ble bare forsterket av at den unge mannen med sceneskrekk gjemte seg bak mørke solbriller på konserter, men det var en vane han la til seg etter å ha glemt de tykke brillene sine på et fly i løpet av turneen han var på med The Beatles i 1963.

– Jeg prøvde ikke å være rar, men jeg hadde ikke noen manager som kunne fortelle meg hva jeg burde ha på meg eller hvordan jeg burde oppføre meg. Folk så på meg som en «man of mystery», en stille og tilbaketrukket mann kledd i svart, men det var jeg egentlig ikke, sa han i et senere intervju.

Da han først la ut på englandsturneen med The Beatles – fortsatt med brillene i behold – visste han ikke hvem de fire britene var. Han forsto raskt at gruppen var populær, og at det ikke var han som var hovedattraksjonen. «What’s a beatle, anyway?», spurte han, smått irritert over oppmerksomheten bandet fikk. John Lennon prikket ham på skulderen og svarte tørt: «I am». Turneen fikk en pussig start, da Orbison tilbød seg å gå på scenen før bandet, selv om han var den mest etablerte musikeren. The Beatles var kjent for energiske opptredener, og sto målløse bak scenen og observerte Orbison der han sto helt stille og likevel høstet stor applaus fra publikum. Etter hele 14 ekstranumre fortsatte tilskuerne å rope «We want Roy!», og bandet måtte fysisk hindre ham i å gå på scenen for å synge videre. Heldigvis ble de fort venner i løpet av turneen, og senere skulle Orbison og George Harrison få et spesielt nært vennskap.

Med seg i bagasjen på turneen hadde Orbison låtene fra albumet «Crying», som ble gitt ut året i forveien. Det inneholder blant annet den ikoniske åpningslåten albumets tittel er hentet fra, i tillegg til Orbisons versjoner av fantastiske sanger som «The Great Pretender» og «Love Hurts». Det gikk inn på 21. plass på de amerikanske albumlistene, og 17. plass i Storbritannia. Sangene ble spilt inn i perioden februar til november 1961, og med seg i studio hadde Orbison en rekke kjente musikere. Blant dem var Boudleaux Bryant, som skrev «Love Hurts». Sammen med kona Felice er han også kjent for å stå bak noen av the Everly Brothers’ største hits, som «All I Have to Do Is Dream», «Bye Bye Love» og «Wake Up Little Susie». Charlie McCoy bidro med munnspill, og en av saksofonistene på albumet var Boots Randolph – mannen bak kjenningsmelodien til The Benny Hill Show, «Yaketi Sax».

Kombinasjonen av mørke solbriller og den stillestående fremtoningen under Roy Orbisons konserter førte til at det gikk rykter om at han var blind. John Belushi parodierte ham i humorprogrammet Saturday Night Live ved å stå helt stille og falle overende mens han sang «Oh, Pretty Woman». Likevel klarte Orbison, som The Beatles fikk erfare i 1963, å fremføre sanger på en så gripende måte at det ga de som var så heldige å se ham opptre uforglemmelige musikkopplevelser. Den sterke innlevelsen og den særegne stemmen gjorde seg godt på innspillinger også, noe låtene på «Crying» er et godt eksempel på. Selv knyttet han all lidenskapen han la i opptredener til oppveksten, da faren dro frem gitaren og samlet venner og familie som gjorde seg klare til å kjempe i andre verdenskrig. Soldatene festet og sang med en helt spesiell innlevelse. – Jeg tror energien og musikkgleden jeg opplevde den gang har blitt værende med meg alle disse årene, sa han.

Har du lyst på en vinylutgave av «Crying»? Da bør du gå inn på våre Facebook-sider for å bli med i trekningen av et vinyleksemplar.